13-Jul-2020

Wilhelm, snart 1 år. Fotografert 7. juli 2020. 

10-Aug-2018

Etter en hektisk sommer avslutter jeg sommerferien med en langhelg på hytta sammen med mamma og pappa. Det er så bra som det kan få blitt.

Jeg sover sjeldent så godt som i det rosa og orange sengetøyet med blomstermønster. Det er liksom noe med det. I natt tipper jeg at jeg får sove ekstra godt, etter et litt (veldig) i overkant kaldt bad i kulpen. Vi har svømt der siden vi var små, men nå var det så lenge siden sist at jeg bare måtte hoppe uti selv om gradestokken i vinduskarmen ikke viste mer enn 12 beskjedne grader. I lufta. Det var verdt det, likevel. Friskt er vel et passe beskrivende ord.

På TV ruller det sport som vanlig og ute kommer det konstant røyk fra bålpanna. Posene er så og si fulle av bær, og det betyr som regel to ting - ferskt blåbærsyltetøy til frokost og multebær med sukker og fløte til dessert. Jeg sørger for å minne meg selv på hvilken luksus det er å ha tilgang til sånne råvarer rett på utsiden av døra, og innser samtidig at jeg stadig blir eldre.

Sånn er det...

6-Aug-2018

Jeg har endelig fått tilbake Macbooken min etter at den har vært på reparasjon siden slutten av mai. Nå er den god som ny, for ikke å snakke om veldig ren. Jeg har med andre ord vært uten PC hele sommeren, og det har gått overraskende greit. Til tross for at vi snakker over to måneder, så har det gått så latterlig fort. Det er jo som alltid fordi jeg har hatt det skikkelig fint hjemme på sommerferie, og ikke minst fordi jeg i år fikk tilbringe 16 hele dager i Uganda. 

Nå er sommeren på hell, og det er like kjipt som alltid. Det er allerede blitt mørkt om kveldene, og da blir det litt mørkere i hjerte til et hvert barn av midnattsolen. Heldigvis har denne helgen vært full av lys og farger og kjærlighet likevel. Denne lille byen jeg bor i har nemlig egen musikkfestival. Det betyr at den første helgen i august, som for de fleste av oss er den siste helgen hjemme på en stund, er full av musikk, fine mennesker, lange dager og ennå lengre netter. Helt i min gate, med andre ord. Nå har je...

22-Feb-2018

I helgen gjorde jeg det jeg liker best, tok en helgetur til Oslo uten noen annen grunn enn for å henge med de fineste folkene jeg kjenner. Det blir som regel bra, og denne turen var intet unntak. Det skal sies at det tok på, for jeg har sjeldent vært så utslått etter en helg. Kombinasjonen sene kvelder, tidlige morgener, hektiske dager og reising gjorde at hele denne uken i grunn har vært litt hardere enn vanlig. Jeg har med andre ord brukt fire dager på å komme meg, og i dag føler jeg endelig at energinivået er på topp igjen. Det passer bra, ettersom at selveste Cezinando har inntatt Volda City og skal spille konsert her i kveld. Jeg står heldigvis på listen over folk som har kjøpt billett. 

Det har vært så fint å ha noe og se frem til, og nå er det veldig bra å ha noe fint og se tilbake på. Det var verdt hver eneste trikkebillett, halvliter og overpriset drink på en av Grünerløkkas mer eller mindre fancy utesteder. Jeg tar gjerne et par gode klemmer, ukontrollert l...

4-Feb-2018

I det siste har jeg tenkt på situasjoner og opplevelser som former et liv. De hendelsene vi minnes hele livet. De tingene vi lærer av, og som gjør hver og en av oss til den vi er. Det kan være små ting. Bittesmå detaljer som sneik seg inn i hjernen eller hjertet på et tidspunkt og ble med oss på resten av reisen. Hva er det som påvirker valgene vi tar? Gir oss drømmer, planer, tanker og reaksjoner. Jeg har iallefall et par minner som sitter litt sterkere enn andre, og som jeg er sikker på har bidratt til at jeg har valgt å være akkurat her, akkurat nå. De sitter liksom i ryggmargen, hvisker meg i øret, kiler i magen og holder meg i hånden. 

Etterhvert som jeg er blitt eldre har det blitt enklere å vite hva som er de mest verdifulle øyeblikkene, og hva det lønner seg å ta vare på. Det har også blitt viktig å skape minner med de hjertene som er litt yngre og skjørere enn meg. Som forhåpentligvis skal ta de med seg videre i livet, og i ryggmargen. 

De...

3-Feb-2018

Jeg blir til stadighet minnet på hvor heldig jeg er som kommer fra dette stedet. Som oftest av meg selv, mange ganger av andre. Enten de også er fra dette stedet som vi setter så høyt, eller de forteller historier fra helt andre steder som gjør at jeg tar meg selv i å tenke på hva som gjør hjem til hjem for meg. Ikke minst tenker jeg på menneskene som fyller de fargerike husene som ligger side ved side, og alle de som vendte tilbake den gangen det ikke fantes noe å vende tilbake til. Det fantes ikke tvil den gangen, det gjør det heller ikke nå. 

30-Jan-2018

Lykken er en bestemor. Som koker kakao og deler ut klemmer og alltid har tid til besøk. Som bryr seg om deg og hører etter, uansett hvor lang historien er, og som bekymrer seg på godt og vondt. Lykken er en bestemor som alltid lager favorittretten til middag, som alltid har noe godt i skapet og som er så generøs som bare en bestemor kan være. Lykken er bestemors smykkeskrin og fotoalbum og radioapparat. Lykken er bestemors kjøleskap og dynetrekk og kryssordblad. Lykken er bestemors pledd og bestemors fang og bestemors kinn. Lykken er bestemors kjærlighet, og bestemors savn. 

27-Jan-2018

Jeg vet ikke om dere har merket det, men bloggen/nettsiden er blitt litt finere etter en liten oppussing. På samme måte som livet ble litt finere etter å ha sett filmen om Per Fuggeli på kino. Det er den fineste kjærlighetshistorien jeg har vært vitne til siden The Notebook. Kjærlighet mellom mennesker. Kjærlighet til ord, til naturen og til et sted, en landsdel. Det sier seg selv at det traff meg midt i hjerte. Hardt og brutalt men fint og poetisk. Mascaraen fikk kjørt seg, for å si det sånn. 

Jeg fikk lyst til å skrive og leve og synge og rope. Jeg måtte bare se Mesternes Mester i reprise på NRK først, og så tok søvnen meg en liten stund etter midnatt. Heldigvis ville jeg skrive og leve og synge og rope når jeg våknet i morges også. Jeg visste bare ikke helt hvor jeg skulle begynne. Så jeg leste litt aviser, men der skrev de om Trump og selvmordsbomber og mennesker som dør. Så jeg sluttet med det. Jeg svingte innom en blogg eller tre, men der klagde de på leiligheter som var for små o...

16-Jan-2018

Jeg er tilbake i Volda. Tilbake i bygda syv måneder etter at jeg dro. Etter sommer og julefeiring i Honningsvåg, og tre måneder i London. Det føltes i grunn ikke ut som at jeg skulle tilbake hit, men etter turbulente og i overkant forsinkede turer med både Widerøe og SAS, var det altså Ørsta/Volda som var final destination denne gangen også. Det gikk ikke så mange dager før det føltes ut som om jeg hadde vært her i mange uker allerede. Julen føles milevis unna, til tross for at det ikke en gang er gått syv hele dager siden jeg avsluttet juleferien. Snart er det visst påske. 

Jeg er akkurat like dedikert og strukturert som jeg bruker å være på starten av året, og fyller almanakker, treningsapper og tomme word-dokumenter med mer eller mindre viktige planer, tanker og refleksjoner. En annen liten sak som får kjørt seg er boken 642 tiny things to write about. Bare en julegave som får fart på kreativiteten og tømmer kulepennene mine for blekk. Nesten. 

Det var både ve...

5-Jan-2018

Fredag 5. januar 2018. Fortsatt hjemme. Jeg har startet året med en bloggpost i mange år nå, gått gjennom arkiv og kamerarull fra året som akkurat har vært for å oppsummere alt som rekker å skje på 12 måneder. Denne gangen drikker jeg kaffe. Det er i det hele tatt mange ting som tyder på at tiden går fremover.

Det er strengt tatt ingen annen forskjell mellom 31. Desember 2017 og 1. Januar 2018 enn at vi trenger ny kalender. 12 måneder er gått, og de går faen meg fortere og fortere for hvert år. Det er i grunn bare skremmende å ta fatt på en ny epoke når det føles ut som om januar 2017 skjedde for 8 uker siden...

Dette året (2017) startet i Volda og fortsatte hjemme i Honningsvåg, tok meg til London, før det som alltid ble avsluttet her hjemme, på best mulig vis. Jeg rakk å fullføre mitt første år som journaliststudent, spille i studentrevy, besøke Tromsø, Manchester, Liverpool og Chester. Oppleve mitt aller første utdrikningslag og mitt aller første bryllup. Begge helt fantastiske op...

14-Dec-2017

Er det ikke rart hvordan vi skal møte så mange mennesker i løpet av et helt liv? Så mange skjebner, sjeler og historier. Noen skal vi bare ta trikken med. Andre skal vi dele hemmeligheter med. Enkelte skal vi oppleve med. Et par stykker var på riktig sted til riktig tid, men bare den ene gangen, og en håndfull mennesker skal vi aldri slutte å tenke på. 

Er det ikke merkelig hvordan ett menneske kan gjøre inntrykk på deg? Jeg mener virkelig bare brenne seg fast i hjertet ditt, eller aldri egentlig finne veien helt inn dit. Tenk så mange mennesker du kjenner. Bekjente. Hvor mange ville du dratt i begravelsen til, i morgen? 

Så er det de du egentlig aldri ble så godt kjent med. Du  skjønte bare der og da at dette mennesket skjønner meg. Dette mennesket forstår. Forsto. Og så skal du huske dette mennesket og fortelle om det i mange år fremover men egentlig aldri vite noe om det, annet enn at dere visste noe om hverandre som dere ikke en gang visste om dere selv....

10-Dec-2017

I dag snør det i London. I går bakte vi pepperkakehus og plutselig var det andre søndag i advent. Det er også FNs internasjonale menneskerettighetsdag. Samtidig som julelysene tennes, ønskelister skrives og det lokale koret øver inn klassiske julesanger, ruller debattene på radiostasjonene, tv-kanalene, kafeene og i klasserommene. Det er alltid noe å ta stilling til. Høstens mest brukte ord er antakeligvis krenket, med saken om Siv Jensens indianer-kostyme og Dawy Wathnes personalsak som siste tilskudd. 

Jeg synes det er vanskelig å la meg provosere av en finansminister som har kledd seg ut. Jeg skjønner hvor kritikerne kommer fra, men jeg har liten tro på at Siv hadde et mål om å gjøre narr av, krenke eller nedverdige urbefolkningen. Bakgrunnen for Dawy Wathnes oppsigelse, derimot, den skremmer meg litt. Som journaliststudent, jente og med en drøm om en dag og kanskje få jobbe med sport, er det både skuffende, provoserende og trist å se at en av vår tids mest profilerte sportsjour...

4-Dec-2017

Jeg har straks bodd 12 uker i London (og et år i Chester før det). Dermed har jeg lært en del om en av Europas største, travleste og hyggeligste byer, og landet den ligger i. Her kommer mine observasjoner og tips til andre som er interesserte, og/eller kanskje planlegger å ta seg en tur: 

Det regner ikke like mye i London som folk skal ha det til. Iallefall har det ikke gjort det denne høsten. Vi hadde sommer til langt ut i oktober og så kom vinterkulden en gang i november, men regn? Nesten ingenting. Jeg rakk ikke en gang å kjøpe paraply før det ikke hadde noen hensikt lengre.

Det tar omtrent 5 sekunder fra du går av toget til noen spør om de skal bære den latterlig tunge kofferten din ned trappen. Du rekker å få 4 forespørsler før du er kommet halvveis, og det nytter ikke å takke pent nei. På et eller annet tidspunkt vil en ung mann ta kofferten rett ut av hånden på deg og bære den så langt han synes er nødvendig. Bare smil og si takk. Jeg vet det høres sånn ut, men...

22-Nov-2017

Noe av det vanskeligste med å være ung og lovende, eller iallefall ung, for meg, er å føle at jeg følger en sti jeg ikke nødvendigvis vet hvor ender. For samtidig som jeg er all for å ta sjanser, utfordre seg selv og bare gi litt mer faen, er det ganske skremmende og konstant sitte med flere spørsmål enn svar.

Vi vet jo ingenting. Går rundt her og tror at vi har peiling på livet, uten å vite hvor vi er om to år. Det er kanskje ikke så rart at vi trenger hjelp til å takle alt sammen. For samtidig som at tanken på at vi kan gjøre akkurat det vi vil får meg til å føle meg fri og privilegert og eventyrlysten, får den meg til å føle meg liten, livredd og maktesløs. Som om jeg er voksen nok til å ta valg som skal definere meg resten av livet?

Vi er liksom en slags illusjon på ansvarsfulle voksne mennesker. Vi skal betale regninger og lese pensum og jobbe deltid, samtidig som vi lengter hjem til barndomshjemmet og hjemmelaget pizza og årelange tradisjoner som får oss til å føle oss som barn igj...

14-Nov-2017

Vi tilhører de heldigste av de heldigste. Vi ble født på riktig sted, til riktig tid i en tid der feil sted kunne fått katastrofale følger. Vi er faen meg så privilegerte at jeg skammer meg. Kanskje er vi blitt så forbanna bortskjemte at vi er blitt kjedelige, forutsigbare og utakknemlige. 

De små valgene. Når vi stenger ute de vi er glade i, eller kanskje bare ikke vet å sette stor nok pris på dem. Når vi lukker døren og fortsetter episoden på Netflix istedenfor å løpe opp et fjell eller tenne et bål eller ringe en venn. Hver dag vi ikke bader naken i juli, er vi litt egoistiske da? Som ikke lever, nok liksom?

Vi er så slitne. Vil være litt alene. Har ikke tid. Kanskje neste gang. Må legge oss tidsnok. Men, hva med å oppleve, tidsnok? Forklar meg igjen hva som er det værste som kan skje dersom du sover et par timer for lite en onsdagsnatt? 

Tenk om vi bare sa ja til alt. Fra og med nå. Hvilket liv ville det vært? Morsommere? Mer utfordrende? Slitsomt? Umulig? 

Kanskje ville det ført til f...

Please reload

Categories

Please reload

Archive

Please reload