23-Oct-2017

Hver gang jeg ser et slitent barn på undergrunnen, på vei hjem i skoleuniform, eller foreldre som holder de små så hardt i hånden at de blir slitne i håndleddet, funderer jeg over hvordan det er å vokse opp i London.

En av verdens største byer. Her er du et barn av 12 millioner mennesker. Det føles fryktelig fjernt, og jeg setter litt ekstra pris på min egen barndom. På de små gatene. Den korte veien hjem. Friheten. Tryggheten.

Jeg har forelsket med i England, igjen, men det er noe som gjør at jeg likevel synes litt synd på disse barna. De har aldri fisket sin egen sei og satt kroken fast i fingeren. De har aldri plukket multebær eller blåbær eller tyttebær og rørt eget syltetøy til frokost. De har ikke badet i elven nedenfor hytten og tenkt at det er det fineste badelandet av dem alle.

Visst har de muligheter, og mange opplevelser både bak seg, og fremfor seg. Men, de kjenner ikke naboen, og de vet ikke hva guttene i trinnet over heter. Så slipper de kanskje å kjøre 6 timer for å spille...

22-Oct-2017

 Jeg laget en liten video av en fin fisketur denne sommeren. Båten full av sei og store smil.

20-Oct-2017

"I came to London from Hong Kong in 1987, after I got married. I was 18 at the time. I used to work as a seamstress when I lived in China, but we opened this takeaway restaurant when we came to London. I’ve been working here ever since. Tuesday till Sunday, 5pm till 11pm. It´s been 30 years, but we´ve never changed the menu. It is still the exact same as it was back then.

The customers know what we serve, and they choose to come back. A couple that lives down the street has been coming here for ten years. They order the same dishes every time. When I see them, I know what to make. I keep asking them if they don´t want to try something new, but they never do.

The most important thing is to keep your customers happy. You have to make sure that everything is done right. I always smile at the people that enter our door, even if I’ve never seen them before. Next time, they will smile back. People always tell me that I look so happy, and I am.

I don´t miss anything from my homeland, really. I h...

18-Oct-2017

Jeg er ikke redd for så fryktelig mye. Det er i alle fall det folk tror.

Men av og til blir den dobbeldyna litt stor og tung. Og den avstanden akkurat litt for lang. Så når jeg tuller og tøyser og trekker på skuldrene og skyver det vekk, så er det fordi jeg er redd.

Redd for at det aldri skal finnes to. Jeg klarer bare ikke å se det helt for meg. Og det gjør meg litt trist. At det kanskje alltid skal være bare denne ene. Er det så hyggelig, da? Plutselig er det en del ting som må ut.

Men så skjønner jeg ikke hvor den andre skal komme fra. Bare dukke opp, liksom? Å trenge gjennom alt det her? Takle hele dette sirkuset over tid. Av og til hadde det vært fint å være en sånn jente som holdt litt kjeft. Bare av og til. Som ikke måtte mene og dele og kjefte og styre. Sånne jenter ass, de er ikke for hvem som helst.

Krever ikke så mye heller. Men litt mer enn det her, kanskje. Uten at jeg på noen som helst måte har tenkt å si det. Be om noe. Den fella går jeg ikke i. For sånt, det stikker i hjert...

17-Oct-2017

Og så dukker det opp et bilde i minnene på Facebook. Ikke det at Facebook trenger å minne meg på akkurat dette bildet, men nå var det en stund siden jeg hadde tenkt på den dagen det ble tatt. 

Musikken som ble spilt over anlegget. Folk som kom og gikk opp den glatte trappen. Akkurat så sene som forventet. Andpusten etter å ha gått opp bakken i sola, med tunge poser og ubehagelige sko. Klemmer og smil og gaver og vitser slengt på tvers av bordet. Akkurat slik jeg liker det. 

Kjente omgivelser. Noen har jobb neste morgen, andre har fri resten av uken. Men alle som er her, de kom. De tok på seg en topp de hadde slengt innerst i skapet og strøk skjorten i siste liten, denne lørdagen også. Vi var tidlig ute. Satt på samme stolene hele kvelden, i passe avstand til kjøleskap og potetgull og dip. 

Og i det vi lo oss ut den døren, og jeg måtte gå motsatt vei, mot to gråe hus på ett hjørne, fordi jeg var yngst, så var det siste gang du gikk ned den trappen.

Og Ikke akkurat, men cirka så mange d...

15-Oct-2017

Denne helgen har jeg vært på fotballkamp. En av fordelene med å bo i England er nærheten til fotballkamper i verdensklasse. Det er liksom litt enklere å reise til Liverpool når du bor i London, enn når du bor i Volda... 3 timer på toget og så er du fremme i en av de fineste byene du vet om. Det finnes mye historie i gatene i Liverpool. 

Og så er det noe med det, da, når 50 000 mennesker blir til verdens vakreste blandakor, og synger You´ll Never Walk Alone av full hals. Vel, nesten blandakor, for det er vel omtrent 90 % menn i akkurat dette koret, og de har ikke vært på så fryktelig mange korøvelser i sitt liv, for å si det sånn. Men, de synger med større innlevelse enn koristene på West End. 

For meg er fotball følelser. Poesi i bevegelse som noen en gang sa. Det handler ikke så mye om statistikk. Jeg vet ikke hvem som vant FA Cup finalen i 1992 eller hvem som har flest assist på innkast. Jeg vet ikke hva venstrebacken til Stoke heter eller hvem som er manager for Bournemouth akkur...

11-Oct-2017

 Sommeren i Honningsvåg er fin. Den er ikke spesielt varm, men jeg ser nå at vi faktisk hadde en del fine dager, i år også. Dessuten er det ikke bare været som avgjør om det har vært en fin sommer eller ikke. Det var en hel del andre ting, og mennesker, som sørget for at også min 22. sommer ble en minnerik en. Litt av den ser dere her. 

8-Oct-2017

 Tilbrakte fredagen i Notting Hill. Bare en av flere fine dager denne uken.  

1-Oct-2017

London. Storbyen. Verdensmetropolen. Akkurat nå: mitt hjem. Det er mange ting som kan sies om London. Jeg, for eksempel, har ofte sagt "hvis du vil forelske deg i Storbritannia, ikke reis til London". Det kan jeg godt gjenta, men jeg skjønner nå at også London er et stykke England, og ikke bare en storby. At dersom du tilbringer mer enn en langhelg her, finnes det gode muligheter for at du blir like glad i landet herfra, som du ville blitt fra et annet sted. Det er virkelig en kul plass å være.

Men, det ER hektisk, og det finnes nesten ingen steder uten mennesker. Så ufattelig mye folk. På bussen, på gaten, i butikken, på treningsstudioet, på puben. Og på undergrunnen. Altså, for en som har tatt bybussen en gang i sitt liv, og som generelt sett ikke er så fryktelig glad i kollektivtrafikk, så slutter det aldri å fascinere meg akkurat hvor mye folk du får presset inn i en t-bane vogn. 

Det bare... stopper aldri å komme mennesker. Og når det ene toget har kjørt, stappfullt av mennesker, ko...

Please reload

Categories

Please reload

Archive

Please reload