Det er rart når livet plutselig ikke er sukkerspinn og rosa ballonger lengre, men noe helt annet. Når det er tomt for helium og sukkeret har stivnet Det er kanskje da det er viktigst å se tilbake på alle de gode minnene og ikke glemme å være takknemlig for alt det vi har. Men det er kanskje ennå viktigere å innse at livet er mer enn instagram og små røde hjerter og "likes". 2014 fikk en brå start, og akkurat nå er det vanskelig å skjønne hvordan dette året skal bli like fint som det forige. Kanskje det aldri gjør det, og kanskje det er greit. Livet går i bølgedaler, opp og nedturer, det er bare å forstå det først som sist. Det er det som er livet, og da hjelper det ikke at 171 (43, la oss være realistiske) "venner" likte selfien du tok av deg selv i ny paljettkjole før du du gikk inn i det nye året, sånn som 50 000 andre tennåringsjenter.
Det er når den jævla innleveringen i Norsk skriftlig plutselig blir fristende å skrive, fordi du ønsker å få tankene på avstand, at du skjønner at du har misforstått noe vesentlig. Det er når du plutselig, etter nærmest ikke å ha tenkt på noe annet, overser de to kiloene du la på deg denne julen (også) fordi de ikke kunne virket mindre viktig i en verden der alle skal få deg til å tro at nettopp de 2000 grammene er det viktigste av alt. Beklager å skuffe dere, media, tennåringsjenter, personlige trenere, Tv-personligheter, fotballfrue, Hollywood-kjendiser og alle dere andre som er ideelle for at denne verden skal gå rundt. Det er med stor personlig sorg jeg meddeler at i don't give a fuck.
Jeg sier ikke at verden er et forferdelig sted, eller kanskje er det akkurat det jeg sier, jeg vet faktisk ikke. Uansett, det er ikke det det handler om, det handler om perspektiv. Nå skal ikke jeg revolusjonere noe som helst, jeg bare skriver det jeg tenker og så får det briste eller bære. Jeg vet at når dette er over og hverdagen kommer snikende sniker også jeg meg inn i de samme vanene jeg selv klager over nå. Selfies på Instagram, den evige trangen etter oppmerksomhet, maset om de ekstra kiloene og irritasjonen over skolearbeid. Det er bare sånn det er, sånn det har blitt og sånn det kanskje alltid har vært, uten at våre eldre generasjoner tør å innrømme det selvfølgelig, vi vet jo at alt var bedre før. Jeg går ut av denne boblen og inn i den andre normale og våkner ikke opp igjen før noe lignende skjer om uvisst tid (la oss håpe den tiden blir lang) og først da går det opp for meg hvor overfladisk denne verden faktisk er, igjen.
Du mister så mye når du mister noen du er glad i, og det eneste du får tilbake er et tomrom som ikke en gang alle sosiale medier i verden kan fylle. Da trenger du familie, gode venner og tid. Det er iallefall min erfaring.