Jeg hadde aldri sovet så lite og ledd så mye før denne helgen. Jeg hadde aldri følt meg så skitten og samtidig gitt så faen før denne helgen, og jeg hadde iallefall ikke danset så mye med mennesker jeg overhodet ikke visste hvem var, før denne helgen. Men så hadde jeg aldri vært på festival før heller, og ante ikke at man kunne bli så lykkelig, fnisete og sliten av tre dager på Midnattsrocken.
Jeg har altså sunget til stemmen ikke klarte mer (bokstavelig talt, for den er long gone) og danset til alt fra Vassendgutane til Scooter mens jeg har sørget for å fange opp øyeblikkene med iPhonen, som jeg samtidig desperat har forsøkt å holde i livet, uten strøm i nærheten. Det har vært fryktelig hardt, men festival er tydeligvis et sted der alle føler seg så fri at man glemmer stress og mas og hverdagen i et par dager, før den kommer og slår deg så sykt hardt i trynet på verdens største blåmandag, når festen er over.
Det var verdt det! For det er noe magisk med å synge sammen med Gabrielle og 14 000 andre mennesker, når midnattsola kiler deg i nakken og ølen er så god og kald som den bare kan være på festival. Det er kanskje grusomt og våkne etter 3 timer søvn, uten å vite om du i det hele tatt har greid å sove ut rusen, og vite at du ikke har mulighet til å dusje. Og det kjennes kanskje ut som du blir tvunget til det når du sjenker den første drinken på dag tre, men det skal heller ikke så mye til før du husker at du gjør det helt frivillig. Og når det har gått et par uker, og du mimrer tilbake til festivalen, og allerede har begynt å glede deg til neste, da er det de gode øyeblikkene du husker. Grilling i sola før kvelden kommer, allsang i teltet og dansing på bordet.