Da jeg skulle finne notatboken min for å skrive ned en slags leseplan til eksamen, kom jeg over noe jeg skriblet ned sist jeg var på besøk i Chester, for om lag en måned siden. Jeg satt alene på kafé og spiste lunsj, og så tok tankene meg mens jeg satt der. Det hadde jeg glemt, men nå skriver jeg det her.
Det føltes rart å skulle reise tilbake til Chester. Å ta flyet fra Oslo til Manchester og toget fra Manchester til Chester igejn. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst, men fordi jeg hadde lært meg å leve med, og slått meg til ro med at jeg ikke skulle være internasjonal student dette året. Likevel, i det jeg sto i passkontrollen, kjente jeg på akkurat de samme følelsene jeg fikk første gang jeg reiste akkurat hit alene. Det føltes som om jeg var kommet for å bli, og i et øyeblikk glemte jeg at returbilletten var booket lenge i forveien, og at den var datostemplet til bare en uke etter at jeg fikk lande på mitt favorittsted igjen.
Så godt det var å se togstasjonen igjen. Kjenne den britiske luften, som er betydelig varmere enn den norske i oktober. Så fint det var å småprate med taxisjåføren, på en måte som man bare småprater med taxisjåfører i England. Jeg kjente på hvor fint det kunne vært å fortelle han at jeg bodde i Chester. At jeg akkurat var kommet hjem igjen, etter en ekstra lang sommerferie i Norge. Skulle gjerne sagt at jeg studerte ved universitetet her, og at jeg var klar for tredje semester. Det føltes egentlig helt naturlig å nevne at jeg spilte håndball for et lag som het Deva, og at favorittresturanten min lå i Lower Bridge Street, og hadde verdens beste pizza. Men jeg sa ikke det, ikke noe av det.
I det jeg vandrer rundt på brostensbelagte britiske gater tenker jeg liksom at det er her jeg hører hjemme. Blant hyggelige, smilende mennesker, puber for hele familien og fotballgale småbarnsforeldre. Det var kanskje da, like før jeg stoppet opp i folkemengden for å høre på han som alltid spiller fiolin utenfor hotellet, at jeg bestemte meg for at jeg ikke er ferdig med England. Til høsten skal jeg på utveksling, og i løpet av disse seks dagene i landet som ga oss The Beatles, Harry Potter, Judi Dench og utallige elendige bidrag i Eurovision, ble jeg mer og mer sikker på at det er akkurat hit jeg skal dra tilbake igjen, omtrent 17 år etter at jeg reiste dit første gang.