Poetry in motion

October 15, 2017

 

Denne helgen har jeg vært på fotballkamp. En av fordelene med å bo i England er nærheten til fotballkamper i verdensklasse. Det er liksom litt enklere å reise til Liverpool når du bor i London, enn når du bor i Volda... 3 timer på toget og så er du fremme i en av de fineste byene du vet om. Det finnes mye historie i gatene i Liverpool. 

 

Og så er det noe med det, da, når 50 000 mennesker blir til verdens vakreste blandakor, og synger You´ll Never Walk Alone av full hals. Vel, nesten blandakor, for det er vel omtrent 90 % menn i akkurat dette koret, og de har ikke vært på så fryktelig mange korøvelser i sitt liv, for å si det sånn. Men, de synger med større innlevelse enn koristene på West End. 

 

For meg er fotball følelser. Poesi i bevegelse som noen en gang sa. Det handler ikke så mye om statistikk. Jeg vet ikke hvem som vant FA Cup finalen i 1992 eller hvem som har flest assist på innkast. Jeg vet ikke hva venstrebacken til Stoke heter eller hvem som er manager for Bournemouth akkurat nå, men jeg vet at jeg liker fotball, og at jeg gjerne betaler mer enn jeg noen gang ville betalt for en veske for å oppleve kamper på Anfield. Det gjorde jeg i helgen, og det er en sykt fin følelse å se favorittlaget spille mot erkefienden, med 50 000 supportere i ryggen. 


Allerede på toget, før vi ankommer byen, merker vi på atmosfæren at det er kampdag. Engelskmenn, turister, Scousere og ett og annet barn i samme jernbanevogn. Vi skal på samme kamp, vi heier på samme lag, og vi kommer i snakk med et par gutter som går med hjemmedrakt og kan fortelle at de sto opp klokken 05.00 for å rekke puben i god tid før kampen. I handlenettet fra Tesco har den yngste av dem tatt med et par liter øl, sånn for sikkerhets skyld. De stusser litt over at to relativt unge jenter som skal på kamp, men ikke mer enn at de tilbyr oss en halvliter hver. Vi har planer om å få i oss frokost først, og takker pent nei. Et par andre unggutter tenker ikke stort på frokosten, og takker pent ja. Vi snakker om kampen. Om taktikk, resultat og om hvor lang den togturen blir hjem igjen, dersom det blir tap. 

 

Stampuben er som vanlig full av folk. Den har sin sjarm, men også et vegg til vegg teppe som det ikke ser ut til at de har byttet ut siden 1952. Det har tålt noen hundre liter øl de siste årene, og det kjennes helt inn i bihulene. Det finnes ikke mindre enn to sjarmerende bardisker med et titalls ansatte som prater så fort på dialekt at det bare er å gi opp og forstå dem først som sist. Si hva du vil ha, nikk og smil, og glem aldri å si thank you og please. Bakgården er det beste stedet å oppholde seg. Der finnes det frisk luft og behagelig temperatur, men det er også fritt vilt for røykere, og jeg lurer på om røykeloven noen gang kommer til Liverpool. Dersom du mot formodning kjenner at du må tisse lønner det seg å være to. Toalettpapir er stort sett mangelvare og det kan se ut som de har gitt opp alt av låsesystemer. En tur på toalettet kan med andre ord bli svært sosialt. 

 

Det synges og ropes og hoies ustoppelig. Her inne har det vært mange legender, og ikke så få nordmenn heller. En god del av dem fra den nordligste byen av dem alle. Jeg ser armer og bein med tatoveringer som så vidt er begynt å visne, uten at det gjør de noe mindre meningsfylte av den grunn. Her banker hjertene sterkest for en fotballklubb fra en sliten havneby nord i England. En klubb med en stolt historie og berømt fanskare. I dag er vi en del av det. 

 

Kampen ender 0-0. Det er så som så med underholdning og spektakulære fotballferdigheter akkurat i dag, men stemningen er det ingenting å si på. Gåsehuden kommer snikende enten du vil det eller ikke når hele stadion reiser seg i det Liverpool stjeler ballen og jobber seg elegant oppover banen og mot mål. Det er mange følelser trykt sammen på en plass, det er kanskje like greit at vi ikke står under tak. Noen er her for aller første gang, andre har ikke gått glipp av en kamp på flere år. Besteforeldre, barnebarn og lillebrødre. Lidenskapen går i arv. Og selv om det ikke gikk helt vår vei denne gangen, flires det i rulletrappene ned fra nye Kenny Dalglish stand. Det kommer alltids en ny kamp. Og så klippes gresset, og noen må plukke opp restene etter dagens potato and steak pie og på andre siden av gaten er det mange tomme flasker som må samles før arbeidsdagen er over. 

 

 

 

Share on Facebook
Please reload

Please reload

Archive

Please reload

Categories