Der minnan bor


Og så dukker det opp et bilde i minnene på Facebook. Ikke det at Facebook trenger å minne meg på akkurat dette bildet, men nå var det en stund siden jeg hadde tenkt på den dagen det ble tatt.

Musikken som ble spilt over anlegget. Folk som kom og gikk opp den glatte trappen. Akkurat så sene som forventet. Andpusten etter å ha gått opp bakken i sola, med tunge poser og ubehagelige sko. Klemmer og smil og gaver og vitser slengt på tvers av bordet. Akkurat slik jeg liker det.

Kjente omgivelser. Noen har jobb neste morgen, andre har fri resten av uken. Men alle som er her, de kom. De tok på seg en topp de hadde slengt innerst i skapet og strøk skjorten i siste liten, denne lørdagen også. Vi var tidlig ute. Satt på samme stolene hele kvelden, i passe avstand til kjøleskap og potetgull og dip.

Og i det vi lo oss ut den døren, og jeg måtte gå motsatt vei, mot to gråe hus på ett hjørne, fordi jeg var yngst, så var det siste gang du gikk ned den trappen.

Og Ikke akkurat, men cirka så mange dager at det nesten ble ett år senere. Når vi hadde rukket å feire farsdag og jul og påske, og kalenderen fortalte oss at det var på tide med ferie, da var det en som aldri mottok den restskatten. Og når vi satt rundt det samme bordet, lo av de samme vitsene og tenkte at det umulig kunne være et helt år siden sist. Når det føltes ut som om ingenting hadde forandret seg. Da visste vi at noe aldri kom til å bli helt det samme igjen.

For du var ikke der. Og det var ikke fordi du var litt for sein eller fordi du ikke var blitt invitert.

Så det smilet, og den latteren som alltid satt så løst at det kilte litt i dine egne lattermuskler når du visste at den var på tur, den måtte vi plutselig klare oss uten. Og det var det ingen som hadde tenkt på. Og det var kanskje like greit, men nå var det litt vanskelig å slutte og tenke på det.

Tenk om vi hadde visst hva som var siste kvelden, før det va for sent. At det som egentlig var et helt tilfeldig bilde på utsiden av et hus på hjemstedet ditt, skulle bli et av de fineste og viktigste minnene på Facebook, 6 år senere. Ikke bare fordi vi smiler så bredt eller på grunn av de fine fargene, men fordi du er med på det bildet. Tenk om vi hadde visst at når det skulle dukke opp igjen om noen år, så kunne vi ikke tagge deg og skrive "husker du det?", selv om vi hadde lyst.

Det får meg ikke til å slutte og tenke på det, eller på deg. Og så tenker jeg på det du sa til meg den kvelden, og på den sangen vi hørte på, som fortsatt dukker opp i ymse settinger. På hagen og trampolinen og dukkestuen. På den dårlige saltoen som en gang nesten ble litt bedre. På den høye musikken og deg hengende ut av vinduet. På boksengård og jævelskap og kappløp ned vikabakken. På lyden av noen som hadde funnet veien inn gjennom det hullet i gjerdet. På motorsykkelhjelmen, gummibåten, bursdagsfeiringer og lang eller kort saus. Og så er det litt fint å huske. Og så gjør det litt vondt å tenke på, for det er ikke du som skal styre lyset 2. juledag. Og det hullet i gjerdet, det finnes ikke mer.

Archive

Categories