Lettere å s-t-a-v-e

November 11, 2017

 

 

Du lærer mange ting gjennom et helt liv, men du lærer ikke så fryktelig lite i løpet av 22 år heller.

 

Jeg har iallefall lært meg selv å kjenne. Jeg har skjønt hva jeg trenger og hva jeg kan klare meg uten, og jeg har lært å sette pris på det som har blitt det viktigste for meg: gode venner.

 

Vennskap for meg er så mye forskjellig. Det er mennesker jeg har kjent hele livet. Som jeg ikke en gang husker å ha møtt første gang. De har bare alltid vært der. Personer jeg faktisk talt ikke vet hvordan det er og ikke ha i livet mitt. Disse menneskene har gjort det vanskelig for alle andre som har kommet etterpå. De sørget for å legge lista høyt.

 

Men, vennskap er også alle disse som dukket opp på veien. Noen over tid og ganske naturlig, andre tilfeldig og litt mot alle odds. Jeg fant dem, de fant meg, og nå blir vi liksom ikke kvitt hverandre, selv om jeg i utgangspunktet kanskje aldri så for meg at vi hadde noe å tilby den ene eller den andre veien.

 

Vennskap er kollegaer og lagkamerater og klassevenner og venner av venner. Vennskap er betegnelsen på tilknytningen til de av dem jeg prater med daglig, til de jeg nesten aldri møter og til de jeg ennå ikke har møtt.

 

Det er kanskje den fineste følelsen av dem alle. Det og ikke trenge å prate eller pleie eller styre, men vite at alt vil være som før når vi endelig treffes igjen. Og at de gangene vi faktisk ringes, så er det fordi den ene tenkte på den andre, eller hadde noe å fortelle, eller bare savnet latteren eller stemmen eller mennesket bak alt det. Intet mer. Intet mindre.

 

Vennskap er familie. Relasjoner du ikke har valgt selv. Så når jeg sier at jeg føler at jeg har vunnet på alle skrapeloddene jeg noen gang har kjøpt, selv om jeg har gått i minus økonomisk, så er det fordi også den familien jeg er født inn i, består av noen av mine beste venner. Det er ganske flaks, spør du meg, og ikke grue seg til familiemiddager eller sammenkomster som bursdager og helligdager, fordi familien er en skikkelig ålreit gjeng, som du gjerne tilbringer tid med.

 

Vennskap er en søster og en bror og alle de du får med på kjøpet.

 

Og så er det kanskje ikke alltid like lett å være venn med meg, for jeg kan ikke alltid ta de rette valgene eller prioritere de rette tingene, jeg heller, men jeg setter skikkelig stor pris på en god venn. Hver eneste dag. Og det gjør meg kanskje mer ydmyk enn noe annet, at mennesker jeg setter skikkelig pris på, prioriterer å bruke tiden sin på meg. Velger bort det ene og det andre for å treffes, selv om jeg ikke alltid fortjener all den tiden eller omsorgen eller gavmildheten. Og det er jo akkurat det som er så fint med vennskap, for neste gang er det min tur til å prioritere, og sånn skal det forhåpentligvis fortsette i lang tid fremover.

 

Men så var det det å si det, da. Til de du er så glad i. At du er skikkelig skikkelig glad i dem. Akkurat det, er ikke jeg så flink på. Og det føyer seg bare inn i en rekke av helt andre ting jeg ikke er så veldig flink på, men den listen står forhåpentligvis ved siden av en liste med de tingene jeg til gjengjeld er ganske flink på. Og på den listen står det sikkert at jeg er litt flinkere til å skrive ned det jeg føler, enn til å rope det høyt. Og i dag kom jeg til å tenke på, og føle litt på, alle disse vennskapene jeg har gjemt inne i hjertet, en plass til hver av dem. Til de gamle og de nye og til de med arr og skrubbsår som har grodd igjen. Og da var det bare ett ord jeg klarte å tenke på, sånn bortsett fra elle disse 685 ordene da, og der var: Flaks.

Share on Facebook
Please reload

Please reload

Archive

Please reload

Categories