Question mark exclamation mark

November 22, 2017

 

 

 

 

Noe av det vanskeligste med å være ung og lovende, eller iallefall ung, for meg, er å føle at jeg følger en sti jeg ikke nødvendigvis vet hvor ender. For samtidig som jeg er all for å ta sjanser, utfordre seg selv og bare gi litt mer faen, er det ganske skremmende og konstant sitte med flere spørsmål enn svar.

 

Vi vet jo ingenting. Går rundt her og tror at vi har peiling på livet, uten å vite hvor vi er om to år. Det er kanskje ikke så rart at vi trenger hjelp til å takle alt sammen. For samtidig som at tanken på at vi kan gjøre akkurat det vi vil får meg til å føle meg fri og privilegert og eventyrlysten, får den meg til å føle meg liten, livredd og maktesløs. Som om jeg er voksen nok til å ta valg som skal definere meg resten av livet?

 

Vi er liksom en slags illusjon på ansvarsfulle voksne mennesker. Vi skal betale regninger og lese pensum og jobbe deltid, samtidig som vi lengter hjem til barndomshjemmet og hjemmelaget pizza og årelange tradisjoner som får oss til å føle oss som barn igjen. Det får meg til å lure på om jeg noen gang vil føle meg som en voksen. Jeg sa en gang at vi blir ikke nødvendigvis eldre, vi blir bare gamlere, og det synes jeg egentlig var ganske godt sagt. For det betyr at selv om vi tror det, så får vi ikke nødvendigvis så mye mer peilig på livet enn det vi har akkurat nå, i fremtiden. Foreldre er bare litt eldre mennesker som er like unge til sinns som det vi er. Og så sier de en del smarte ting og kommer med en del gode råd, men de har akkurat de samme usikkerhetene som oss, og det er jo i grunn ganske urovekkende å tenke på.

 

Og i det jeg reflekterte over hvor kjedelige vi er blitt her for litt siden, innså jeg hvor mange flotte illusjoner av voksne mennesker jeg har i og rundt og på siden av livet mitt. Personer som helt sikkert føler seg som et like stort spørsmålstegn som meg, men som bidrar, eller skaper noe de selv har troen på. Fordi de vil, fordi de kan. Musikere, fotografer, tekstforfattere, festivalsjefer, filmskapere, bloggere, frivillige. De følger drømmen og bryter grenser og står litt på utsiden av firkanten. De løper mot strømmen, i helt riktig retning. Og det inspirerer. Det får meg til å ville skrive bok, lage dokumentarfilm, dra på audition, ta master, ha utstilling, sette opp forestilling, gå Grønland på tvers og reise jorda rundt. Alt annet enn å kjøpe leilighet, jobbe fra åtte til fire og reise til Gran Canaria hvert eneste år, i juli. Men, så styres samfunnet av penger.

 

Det er vel dette som er å være ung. At den ene ideen høres bedre ut enn den andre og at veien blir til mens man går. Det gjør det ikke noe mindre skremmende av den grunn. At studielånet blir større selv om du ikke nødvendigvis er noe nærmere å være ferdig utdannet enn det du var da du startet. At årene går så fort at det gjør vondt og at på ett eller annet tidspunkt er du pent nødt til å klare deg selv. Uten lånekassen og generøse bidrag fra foreldre. At livet og ungdomstiden kanskje ikke var så romantisk som du hadde trodd, og at du en dag må se deg nødt til å bite i det sure eplet og sette deg på det kontoret. Slå av lyset klokken fem på fire og glede deg til neste lønning.

 

Share on Facebook
Please reload

Please reload

Archive

Please reload

Categories