Individ

December 14, 2017

 

Er det ikke rart hvordan vi skal møte så mange mennesker i løpet av et helt liv? Så mange skjebner, sjeler og historier. Noen skal vi bare ta trikken med. Andre skal vi dele hemmeligheter med. Enkelte skal vi oppleve med. Et par stykker var på riktig sted til riktig tid, men bare den ene gangen, og en håndfull mennesker skal vi aldri slutte å tenke på. 

 

Er det ikke merkelig hvordan ett menneske kan gjøre inntrykk på deg? Jeg mener virkelig bare brenne seg fast i hjertet ditt, eller aldri egentlig finne veien helt inn dit. Tenk så mange mennesker du kjenner. Bekjente. Hvor mange ville du dratt i begravelsen til, i morgen? 

 

Så er det de du egentlig aldri ble så godt kjent med. Du  skjønte bare der og da at dette mennesket skjønner meg. Dette mennesket forstår. Forsto. Og så skal du huske dette mennesket og fortelle om det i mange år fremover men egentlig aldri vite noe om det, annet enn at dere visste noe om hverandre som dere ikke en gang visste om dere selv. 

 

Og så er det en del mennesker som du sikkert hadde klart deg helt fint uten. Dere har kanskje ikke gjort hverandre noe vondt og dere smiler og hilser og er så høflige som man er, men ingen skade hadde skjedd dersom dere tilfeldigvis aldri hadde støtt på hverandre igjen. Og det er ikke noe du tenker over i grunn, men akkurat nå tenkte du kanskje litt over det og så dukker det opp et par navn i hode som kanskje kunne vært aktuelle, men så slutter du å tenke på det. 

 

Noen mennesker må vi være sammen med, enten vi vil eller ikke. Noen liker vi ikke, helt uten grunn, eller kanskje for en grunn men den er ganske urettferdig når du tenker deg om. Andre mennesker får vi aldri nok av og noen ganger er det de vi ikke trodde vi skulle klare oss uten som skuffer oss aller mest. 

 

Et par stykker vet mye mer om deg enn du noen gang kunne forestilt deg. Tenker på deg. Bryr seg om deg bare sånn helt uten å kreve noe som helst tilbake. Av og til er det de som sier minst som betyr mest når det gjelder. Av og til er det de som sier mest uten egentlig å si noe som helst som trenger drahjelp for å få sagt de ordene som faktisk teller. 

 

Og uavhengig av alle disse tingene du har til felles med alle disse menneskene du omgås, så vet du så ufattelig lite om dem. Du vet omtrent bare det de vil at du skal vite, og av og til er det de tingene som er de minst viktige. For det de ikke tør å si det er det de fyller hode sitt med når de er stille. Og det er strengt tatt når vi er stille at vi er mest sårbare. 

 

Så selv om du har 800 venner på Facebook og kanskje kjenner du fler enn det, så vet du like lite om alle de som det de vet om deg. Og det er jo litt fint, men også ganske trist. For tenk så fint det hadde vært hvis de visste at du kanskje hadde opplevd noe akkurat like trist en gang og så kunne dere prata om det. 

 

Og sånn kan man bryte livet ned til hver minste detalj. Til hvert eneste møte, hvert eneste menneske og hver eneste tilfeldighet. Og så er spørsmålet om noe av det var tilfeldig i det hele tatt eller om alt var tima og tilrettelagt sånn som i Olsenbanden. Og kanskje er det sånn at de gangene ingenting går som det skal så er det fordi noe annet skal gå akkurat som planlagt. Så selv om vi har timeplaner og vekkerklokker og personlige assistenter, så er det kanskje ikke vi som har kontrollen likevel. 

Share on Facebook
Please reload

Please reload

Archive

Please reload

Categories