2018

January 5, 2018

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fredag 5. januar 2018. Fortsatt hjemme. Jeg har startet året med en bloggpost i mange år nå, gått gjennom arkiv og kamerarull fra året som akkurat har vært for å oppsummere alt som rekker å skje på 12 måneder. Denne gangen drikker jeg kaffe. Det er i det hele tatt mange ting som tyder på at tiden går fremover.

Det er strengt tatt ingen annen forskjell mellom 31. Desember 2017 og 1. Januar 2018 enn at vi trenger ny kalender. 12 måneder er gått, og de går faen meg fortere og fortere for hvert år. Det er i grunn bare skremmende å ta fatt på en ny epoke når det føles ut som om januar 2017 skjedde for 8 uker siden...

Dette året (2017) startet i Volda og fortsatte hjemme i Honningsvåg, tok meg til London, før det som alltid ble avsluttet her hjemme, på best mulig vis. Jeg rakk å fullføre mitt første år som journaliststudent, spille i studentrevy, besøke Tromsø, Manchester, Liverpool og Chester. Oppleve mitt aller første utdrikningslag og mitt aller første bryllup. Begge helt fantastiske opplevelser, begge for min storesøster. Jeg har fått nye venner, sagt hei og hade til nye samboere og pakket kofferter med overvekt opptil flere ganger. Jeg har spilt fotball og håndball, som så mange ganger før, sett musikaler, vært på teater og besøkt og fått besøk av dyrebare venner. Jeg har grått og ledd og lest og sett og følt. Jeg har levd.

I 2017 var det generelt sett ganske fint å være meg. Det gjør at jeg føler meg heldig, og at jeg gleder meg til å ta fatt på 2018. Jeg la ikke ut noen dyp Instagrampost, men jeg er klar for 2018. Året jeg skal reise til Afrika. Året jeg skal sprenge mine egne grenser, utfordre meg selv og utvide min egen komfortsone. Året jeg skal gjøre ferdig mitt 2. år ved journalisthøgskolen, krysse Finnmarksvidda på ski, få et nytt familiemedlem, skrive mer, skape mer og dele mer. Det var definitivt motbakker i 2017 også. Enkelte ganger føltes det som om jeg deltok i et jævla motbakkeløp. Men, akkurat nå, husker jeg omtrent bare de fine tingene. Slik tror jeg vi mennesker er skapt, og slik tror jeg nesten at det må være.


Og så kommer det helt sikkert noen overraskelser på veien. Noen uforutsette fine ting, og noen uforutsette ting jeg sikkert kunne klart meg uten. Og det er kanskje like greit, og ikke vite. Jeg er iallefall klar til å finne det ut. Godt nytt år!  

 

 

Share on Facebook
Please reload

Please reload

Archive

Please reload

Categories