Vær et ettall på jorda, men bry deg om flokken din

January 27, 2018

 

 

Jeg vet ikke om dere har merket det, men bloggen/nettsiden er blitt litt finere etter en liten oppussing. På samme måte som livet ble litt finere etter å ha sett filmen om Per Fuggeli på kino. Det er den fineste kjærlighetshistorien jeg har vært vitne til siden The Notebook. Kjærlighet mellom mennesker. Kjærlighet til ord, til naturen og til et sted, en landsdel. Det sier seg selv at det traff meg midt i hjerte. Hardt og brutalt men fint og poetisk. Mascaraen fikk kjørt seg, for å si det sånn. 

 

Jeg fikk lyst til å skrive og leve og synge og rope. Jeg måtte bare se Mesternes Mester i reprise på NRK først, og så tok søvnen meg en liten stund etter midnatt. Heldigvis ville jeg skrive og leve og synge og rope når jeg våknet i morges også. Jeg visste bare ikke helt hvor jeg skulle begynne. Så jeg leste litt aviser, men der skrev de om Trump og selvmordsbomber og mennesker som dør. Så jeg sluttet med det. Jeg svingte innom en blogg eller tre, men der klagde de på leiligheter som var for små og Vixen-nominasjoner som glapp. Så jeg sluttet med det, og nå sitter jeg her.

 

Mildværet har bestemt seg for å ta en pause og det ser ut som at vi skal ha vinter i et par dager til. Jeg skal ut i nysnøen og synes at pulverkaffe smaker bedre enn filterkaffe og har akkurat like lite penger som enhver student, men klarer meg fint likevel. I det gule nabohuset er det en pappa som hjelper en student med å flytte inn i ny hybel, og de bærer seng og skrivepult inn døren og opp trappen. Akkurat slik jeg om min pappa gjorde forrige gang det var August. Ikke sist, men gangen før der, og skrivepulten står akkurat der pappa satte den etter at han hadde skrudd den opp uten bruksanvisning.

 

I går fikk jeg et bilde av en femåring som hadde mistet sin første melketann, og Per Fuggeli sa at vi må bry oss om flokken vår, så jeg ringer hjem. 

 

 

Share on Facebook
Please reload

Please reload

Archive

Please reload

Categories