Her om dagen var jeg ute på løpetur. Jeg har en fast løype rundt vannet, forbi idrettsanlegget og fotballbanen. Det har blitt en del turer der de siste to årene, men denne gangen måtte jeg ta en pause nesten før jeg var begynt. Ikke fordi jeg var sliten eller hadde fått en stein i skoen, men fordi det flommet lys fra mastene, fordi en gjeng foreldre sto og trippet på sidelinjen, og fordi 10-11 år gamle jenter løp rundt på banen i for store drakter. Det var kaldt. Kanskje den første skikkelige høstdagen i år, men himmelen trakk pusten og regnet stoppet opp i noen minutter.
Jeg måtte ta en pause for å kjenne litt på følelsen. Følelsen av hjemmekamp. Erkemotstanderen på motsatt banehalvdel, bestevenninnen på høyrebacken, mamma og pappa på sidelinjen. Jeg sto på andre siden av gjerdet å så hjemmelage score mål. Slippe inn mål. Juble som om de hadde vunnet Champions League når de klarte å sende pasningen til spissen, som omtrent sto inne i nettet og til slutt sørget for scoring. Kapteinen med bindet rundt armen, som hun ikke var helt sikker på hva betydde. Trenere som strevede når de skulle sørge for at alle fikk spille like mye, og som sleit med å skjule hvor gøy det var og vinne.
Jeg kunne byttet ut hver og en av spillerne med mine egne lagvenninner. Det var nesten som om jeg kunne høre at tilskuerne ropte navnene våre. Som om det var jeg som skulle inn i garderoben etter kampslutt å juble for seier, eller konkludere med at det strengt tatt var dommeren sin feil at det ble tap. Det var som om ingen tid var gått, men så måtte himmelen puste og regnet drøsset ned som bestilt. Det kom i grevens tid, og hjalp til med å kamuflere andre saltvannsdråper som hadde blandet seg inn i det hele.
Så jeg løp videre mens jeg gikk gjennom utallige kamper i hodet. De fleste på, noen utenfor banen. Idrettsglede, skuffelse, uutholdelige lange minutter på benken, ennå lengre timer i minibussen hjem når resultatet ikke ble som vi ønsket. Etternavnet på ryggen, favorittnummeret på shortsen og leggbeskyttere som vi hadde arvet fra naboen. Det var aldri viktigst å vinne. Det tok bare noen minutter i garderoben, av og til litt mer, før noen sa noe vi alle måtte le av, eller påpekte no greier fra kampen som ikke akkurat var klassespill. Et selvmål her, et sleivspark der. Vi hoppa i dusjen uansett. De raskeste var alltid raskest, de tregeste var alltid tregest, og det var alltid den samme som måtte livnære resten av gjengen med shampo og balsam. Snart var vi hjemme. Snart var det ny trening, og ny kamp.