Jeg har snudd døgnet litt, etter helgen. For første gang på en stund var jeg ikke bortreist eller ute på byen, så det ble både sene kvelder og late morgener, og nå sitter jeg her. Vi styrer liksom vår egen hverdag nå i eksamensperioden, og selv om jeg stadig lover meg selv å stå opp til fornuftig tid, frister det alltid med en ekstra halvtime (eller time) under dynen før jeg starter dagen. Det får så være, jeg er tross alt bare student i et halvt år til (sånn i første omgang), så jeg kan like gjerne nyte det mens det varer.
Dessuten har jeg alltid likt natten. Da jeg var 16 år fikk jeg alltid gjort mye mer fornuftig etter mørkets frembrudd enn tidligere på dagen. Da var det ro i huset, og så ble det ro i hjernen. Til slutt ble jeg så trett at jeg rett og slett bare bestemte meg for å ferdigstille det jeg hadde jobbet med de siste timene, eller dagene, for den saks skyld. Kanskje det er mørketiden sin feil, eller midnattsolen.
Jeg blir alltid mye mer kreativ også, etter midnatt. De fleste talene, revysangene, bloggtekstene, sketsjene og
meldingene av betydning er alle skrevet etter leggetid. De fineste av dem, i det minste. Det er akkurat som om hodet står opp når alle andre legger seg. Ofte etter at jeg har lagt meg også. Jeg kan være så søvnig jeg bare vil, noen ganger er det umulig å sovne før jeg har fått skriblet ned idéene mine på notatene på iPhone. Enkelte ganger føler jeg til og med at de må skribles for hånd. Som om de er for gode for den nye teknologien, eller som om noe sier meg at de ikke vil være der i morgen tidlig, dersom jeg ikke bruker blått blekk. Det er rare greier, og går kanskje ikke så godt overens med en åtte-til-fire-jobb. Det gjør muligens ikke jeg heller.
Natten er noe eget. Jeg kjeder meg aldri om natten. Venter liksom ikke på noe. Ikke på morgenen, eller neste dag. Føler bare at det føles rett å være våken, selv om jeg vet at jeg strengt tatt ikke burde være nettopp det. Kanskje det er det som er hele poenget. Jeg kan gå rundt å være trett hele dagen, men i det klokken bikker 23:00 kan du banne på at jeg er like våken og full av energi som en syvendeklassing som skal reise på leirskole med bussen klokken 06:30 neste dag. Sikkert litt irriterende for andre folk, når jeg tenker meg om.
Jeg blir så nostalgisk også, mer enn vanlig mener jeg. For jeg kan være den første til å innrømme at jeg har en tendens til å se meg over skulderen og bakover i tid på lyse dagen også, det blir bare ennå mer attraktivt når alle andre sover. Nå, for eksempel, tenker jeg på de gangene jeg satt våken om natten og tenkte på hvordan det kom til å bli når jeg skulle flytte hjemmefra, få egen hybel og vannkoker og husnøkkel. Det ble ikke helt sånn, det blir jo sjelden det. Jeg trodde eksempelvis ikke at jeg i en alder av 23 år, ca. en måned før jul, skulle sitte på hybelen min alene å tenke tilbake på den gangen jeg tenkte på akkurat dette, uten at jeg helt visste det der og da. Det føles likevel litt old school å gjøre det, i mangel på et bedre uttrykk.