Året som gikk

January 10, 2019

Jeg blir alltid trist på slutten av et år. På slutten av det meste, egentlig. Nyttårsaften er et sikkert tegn på at tiden går så altfor fort. I tillegg har jeg en tendens til å tenke på alt jeg ikke fikk gjort, alle jeg ikke fikk sett og alt det jeg hadde sett fram til i lang lang tid, som nå definitivt er forbi. Dette året måtte jeg ta meg i det, snu skuta og heller fokusere på alt jeg fikk oppleve, alle jeg faktisk fikk tilbringe tiden min med, og ikke minst alt det fine 2019 kommer til å gi oss. 

 

2018 var et magisk år. Helt definitivt et år jeg aldri kommer til å glemme. Mye fine mennesker, spennende reiser, store opplevelser, drømmer som gikk i oppfyllelse, deilige turer ute i naturen, masse kvalitetstid hjemme i Honningsvåg, herlige nevøer og nieser, utvidelse av storfamilien, sene kvelder og tidlige morgener. Jeg ble et år eldre, og kanskje litt klokere. Jeg krysset Finnmarksvidda på tvers, besøkte et nytt kontinent, feiret bryllup, skrev bachelor, satte opp mitt helt egne show, spilte revy, gjorde stand up, feiret viktige og mindre viktige happenings med et glass eller to, startet på mitt siste år som journalistikkstudent, reiste tilbake til Hurdal på reunion med Folkehøgskolen, var på festival, på konsert og på 5-mila i Holmenkollen. 

 

Store opplevelser har stått i kø, og jeg har som vanlig fartet rundt i landet for å få med meg mest mulig. Likevel, når alt kommer til alt, er det de små øyeblikkene jeg tar med meg inn i det nye året. Samtalene, latteren, de spontane, litt smågærne idéene som ble de beste minnene. Tiden. Og menneskene som gjorde denne tiden til den fineste. 

 

Selvfølgelig har det vært frustrasjon, tårer, bannskap og forbannelse av både det ene og det andre. Det er sånn det er, men når jeg ser på disse bildene, og tenker tilbake på de siste 12 månedene, kan jeg ikke annet enn å smile. 

 

Litt på etterksudd, godt nytt år! 

 

 

Share on Facebook
Please reload

Please reload

Archive

Please reload

Categories