<3
En annerledes sommer er snart på hell. For første gang har jeg vært i Oslo istedenfor hjemme. For første gang har jeg vært vi og vi vært to, hele sommeren. Den så jeg ikke komme. For ikke nok med at jeg måtte bytte ut sene sommerkvelder og tidlige morgener hjemme i Honningsvåg med, vel, sene arbeidskvelder og tidlige jobbmorgener, i Oslo. Jeg måtte også bytte ut den ene dynen med to, og plutselig var en akkurat en for lite. Det siste var det litt enklere å venne seg til enn å måtte leve uten midnattssol.
I mars traff jeg Aleksander, og siden har jeg ikke sett meg tilbake, til tross for at jeg så for meg og bare være meg i ganske lang tid fremover. Det var veldig overraskende og krevde litt tilvenning for en særing som meg i begynnelsen, men nå er alt bare veldig fint. Jeg hadde jo lovet meg selv og aldri bli avhengig av et annet menneske, alltid være selvstendig og uavhengig og gjøre som jeg selv ville, men det var bare fordi jeg ikke visste hvor fint det kan være å være to. Å vite at det alltid er noen som savner deg, venter på deg og tenker på deg. Jeg visste ikke at helt banale, hverdagslige gjøremål, kunne bli så fine, bare fordi vi er to. Det vet jeg nå.
I dag er jeg faktisk både hjemme og alene. Det begynner å bli en stund siden sist, men jeg stritter ikke i mot dersom jeg har muligheten til å sette meg på et fly nordover. Om et par uker skal jeg fly sørover, og jeg tror det blir ganske greit, det også. Da venter en uke i Hellas. Jeg skal til Rhodos for første gang, og tar med meg han som gjorde jeg til vi. Det blir vår første ferie. Jeg tror det er unødvendig å prøve og skrive noe om hvor mye jeg gleder meg.
Når ferien er over er det per definisjon høst, og så er det snart jul. Før den tid har vi helt sikkert gjort mange ting som er dette-er-første-gang-vi-gjør-sammen-øyeblikk, og så har vi kanskje kranglet litt. Vi må vel gjøre det også på et tidspunkt, men det går fint. Alt går egentlig veldig fint.
<3