I går oppdaget jeg at den gamle bloggen min var fjernet fra blogg.no. Jeg har ikke en gang tenkt på at den fantes på en god stund, men når jeg så at den var slettet, ble jeg nesten litt trist. Det meste av innholdet hadde nok sett sine beste dager, og selv ikke de beste dagene kan vel regnes som strålende, men det var likevel mange år med tanker, følelser og bilder, som lå der i en slags tidskapsel. Nå er det borte.
Det var kanskje like greit, sånn med tanke på at jeg slipper å ta stilling til om potensielle arbeidsgivere har lest mine betraktninger om tapte håndballkamper, regelmessige jentekvelder, søndagsfrokoster med ymse innhold og shopping på BikBok. Nå kan de heller lese om ferieturer, fotballkamper og forelskelse her inne. Det må da være greit.
Kanskje tenker den potensielle, fremtidige arbeidsgiveren at jeg lever mitt beste liv når han/hun ser disse bildene, men sannheten er at det har vært en ganske tøff start på høsten. Sånn er det noen ganger, selv om det ikke alltid er like enkelt å gjette seg fram til bare ved å lese noens innlegg på en blogg. Det går bedre nå. Det har sluttet å regne.
I dag er det akkurat to måneder til jul og jeg skal på min første konsert med Kari Bremnes. Det har definitivt sluttet å regne. I morgen er det fredag og for første gang på lenge har jeg ingen store planer i helgen, utenom å se finalen i Stjernekamp, såklart. Og så må jeg kanskje vurdere å ferdigstille en hjemmeeksamen som skal leveres på mandag. Må bare skrive åtte sider først.