I september var vi på Rhodos. Etter en travel sommer med lite fri og litt lite bading passet det perfekt med akkurat nok fridager i den første høstmåneden til å stikke av litt. Jeg hadde aldri vært på Rhodos, men den greske øya kunne tilby akkurat det vi ønsket oss: strand, sol, god mat, passe mengde frisk bris, hvitvin, fred og ro. Den kunne selvfølgelig også tilby et visst antall andre charterturister med en litt høyere gjennomsnittsalder enn den vi selv innehar, barneklubb, underholdning på hotellet og et tosifret antall i overkant blide guider fra Sverige. Men, sånn er det jo.
Vi fikk et slags vennepar allerede grytidlig om morgenen på Gardermoen da vi var klare for avreise. Et pensjonert ektepar fra Moelven. Jeg så det på dem allerede da vi satte oss ved gaten. De hadde lyst til å prate. Jeg er ikke tung å be, selv ikke så tidlig om morgenen tydeligvis, og pratet velvillig om alt og ingenting. Mest det siste der, egentlig. Det la grunnlaget for et vennskap som varte i ganske nøyaktig syv dager. Vi skulle jo bo på samme hotell. Dermed møtte vi på herr og fru Moelven støtt og stadig. På stranden, i frokostsalen, på vei ut om kvelden. Alltid litt mer solbrune enn da vi så dem sist. Akkurat når det kom til brunfarge hadde vi ikke så mye til felles.
Da venneparet vårt var blitt så solbrune som bare pensjonister blir etter en uke på Rhodos, var det på tide å reise hjem. Ferien varer aldri evig, selv ikke for et pensjonert ektepar fra Moelven. De sjekket inn på flyet samme dag som oss og returnerte til Norge og Tax-free-avdelingen på Gardermoen akkurat i det Oslo bestemte seg for at høsten skulle ta over. Det føles litt ut som at det har regnet hver dag siden, selv om jeg vet at det egentlig ikke har det.