Jeg er hjemme en tur. Det er vinteren også, men den blir nok værende litt lengre enn meg, vil jeg tro. Det er ikke så ofte jeg er her mellom sommer og jul lengre, så det er deilig å få nyte vinteren litt mens det fortsatt er lyst. Jeg elsker å komme hjem til jul, men da er det mørkt hele døgnet, og snøen spiller ikke en like sentral rolle som den gjør nå. Da ligger den bare der. Nå er den så fin og ren og kjærkommen. I alle fall for meg, som fortsatt går i sneakers på bare fortau i hovedstaden.
Hjembyen min ser helt annerledes ut om vinteren. De små kalde fnuggene fargelegger stedet, men ikke bare hvitt. De får husene til å bli rødere, blåere og gulere. Fjellene blir vennligere og havet nærmest roligere. Tenk så rart. Snøen pakker den inn, denne lille byen som vel egentlig ikke kalles by av noen andre enn oss som bor, eller bodde, her. Samtidig som den lydisolerer hele øya. Jeg glemmer alltid hvor stille det er her, eller kanskje aller mest, hvor mye støy det er alle andre steder. Og hvor mye lettere det er å puste.
I dag så jeg tre jenter som rente på akebrett i bakken rett ved siden av her, den som vi brukte å renne på akebrett i. Den er ikke så bratt som jeg husker den. Ikke like skummel heller, men akkurat så lang at jeg fikk lyst til å ake selv da jeg så jentene fyke nedover mot havet. Vi brukte å konkurrere nedover der. Dele inn i lag å prøve å komme først ned. Tror ikke jeg vant så veldig ofte. Kanskje aldri, men jeg gikk alltid opp igjen. Hele den lange bakken, med våte votter og krøller i håret. Tenkte kanskje at en gang, en gang må vel jeg også få komme først.