Det er alltid noe som klarer å lokke fram bloggeren i meg, uansett hvor lang tid det er gått siden sist. Denne gangen skulle det en aldri så liten pandemi til. Det var unntakstilstanden som gjorde at jeg fant fram kameraet og gikk en tur, redigerte en video av frokosten min, og knipset disse bildene i leiligheten med telefonen. Jeg er stort sett bare kreativ når hjernen får rom til å være nettopp det. I de periodene jeg tilbringer åtte timer på jobb og ni timer i dyp søvn klarer ikke hjernen min å tenke utenfor boksen i de av timene som er igjen av et døgn. Sånn har det vært en stund. Men det er okei.
Denne helgen har jeg fri, og siden verden er som den er, har jeg ikke gjort så mye. Dagene går litt langsommere enn ellers, jeg setter større pris på dagligdagse ting enn tidligere og lærer nye ting om meg selv og andre. Kanskje mest om andre, og hvor viktig det er for folk å dra på hytta, for eksempel. Eller på fest. Nesten viktigere enn at naboen skal overleve en pandemi. Vanskelig å forstå. Nesten umulig, faktisk.
Jeg skulle egentlig på hytta i påsken, på flere hytter faktisk, men nå blir det ikke sånn. Nå blir det litt by-påske og litt bygd-påske og litt andre tradisjoner. Men det er okei. Jeg både kan og skal drikke solo og spise appelsin likevel. Så får det bare være at det bare er andre gangen i løpet av mitt 25 år gamle liv at jeg ikke skal feire påske på hytta. Da blir det bare finere neste år, helt sikkert.
I mellomtiden koser jeg meg hjemme. Det er tross alt ganske koselig her. Jeg har døde roser, Ketil Stokkan, Bergen på veggen, bøker i hylla og en balkong med morgensol og frisk luft. Jeg skal nok klare meg en stund. Og når denne stunden er over, er det mange ting jeg gleder meg til å gjøre. Vurderer å melde meg på et matkurs, for eksempel. Tenk så gøy, for ikke å snakke om godt.
Det er i alle fall ingen tvil om at jeg skal kose meg skikkelig med årets første utepils, når været og helsesituasjonen i verden tillater det, og gi masse klemmer til alle de jeg ikke har fått klemt på, når det omsider blir lov igjen. Tenk så fint å ha så mye å se fram til, og så er det egentlig bare helt vanlige ting som vi tar for gitt til vanlig. Gleder meg til alt det vanlige og av og til litt kjedelige blir nesten litt uvanlig og i alle fall ikke kjedelig.