S T I L L

For fem år siden studerte jeg foto. Det er det ikke så mange som vet, jeg gjorde det tross alt bare i et år. Men, så hadde jeg flydd rundt hjemme og fotografert i fire, fem år før det igjen. Jeg var en av få som virkelig fikk glede av speilreflekskameraet jeg kjøpte for konfirmasjonspengene. Det er rart å tenke på nå, hvor definerende det kjøpet skulle vise seg å bli. Det må nok ta en del av skylden for at jeg er journalist i dag.

På fotostudiet drev vi mye med det som heter Still Life photography. Det er bilder i samme kategori som de dere ser over her, fotografier tatt av døde ting. Siden da har jeg ikke gjort det. Jeg synes bare det var pes, og foretrakk å ta bilder av folk, av livet på gaten, i frisørsalongen og i butikken. Det gjør jeg fortsatt, men akkurat i dag kriblet det såpass i fingrene at jeg måtte ta bilder av det jeg hadde tilgjengelig.

Faktisk var det overraskende gøy. Kanskje fordi jeg ikke trengte å tenke på at noen skulle sette karakter, kanskje fordi det var så lenge siden sist, kanskje fordi jeg virkelig har funnet tilbake til fotogleden den siste tiden. Så er det helt åpenbart at dette ikke er den typen foto jeg har drevet mest med, og det er helt okei. Enda mer åpenbart er det at maleferdighetene mine er svært begrenset, så det setter selvfølgelig også preg på resultatet.

At jeg plutselig fant det for godt å ta disse bildene kan også ha noe å gjøre med at hodet mitt koker over at ideer om dagen. Det kiler i fingrene og kribler i tankene. Det er så gøy og jeg kan nesten ikke huske sist det var slik. Så mens det lyner og tordner på utsiden, koser jeg meg inne med å notere, la meg inspirere og legge planer for tiden fremover. Den blir fin, tiden fremover, altså.

Archive

Categories