London. Storbyen. Verdensmetropolen. Akkurat nå: mitt hjem. Det er mange ting som kan sies om London. Jeg, for eksempel, har ofte sagt "hvis du vil forelske deg i Storbritannia, ikke reis til London". Det kan jeg godt gjenta, men jeg skjønner nå at også London er et stykke England, og ikke bare en storby. At dersom du tilbringer mer enn en langhelg her, finnes det gode muligheter for at du blir like glad i landet herfra, som du ville blitt fra et annet sted. Det er virkelig en kul plass å være.
Men, det ER hektisk, og det finnes nesten ingen steder uten mennesker. Så ufattelig mye folk. På bussen, på gaten, i butikken, på treningsstudioet, på puben. Og på undergrunnen. Altså, for en som har tatt bybussen en gang i sitt liv, og som generelt sett ikke er så fryktelig glad i kollektivtrafikk, så slutter det aldri å fascinere meg akkurat hvor mye folk du får presset inn i en t-bane vogn.
Det bare... stopper aldri å komme mennesker. Og når det ene toget har kjørt, stappfullt av mennesker, kommer det et annet bare 2 minutter senere. Fylt med, om mulig, ennå flere folk. Så står de der, oppå hverandre, den ene med et handlenett i hånden, den andre med en podcast på øret, og gynger i takt på vei hjem fra jobb eller til trening eller til en eller annen hyggelig fyr. Står bare der, og deler 12 minutter av denne lørdagen, av livet, før de rusler av på sin stasjon uten å bry seg om hvor resten av gjengen skal.
Jeg har lyst å være cool with it. Byjente. Vokst opp på undergrunnen. Trenger ikke sjekke Google Maps for å vite hvor jeg skal, liksom. Slapper av her. Vant til det. Men, jeg får jo ikke puste. Det er alt for varmt, og jeg klarer ikke å slutte og tenke på hva som vil skje hvis vi blir sittende fast her nede. I tunellen. Uten lys, mat eller luft. Og jeg blir vel ikke akkurat roligere av å tenke sånn.
Men, så durer vi mot neste stasjon og jeg lurer på hva som ville skjedd hvis jeg startet å synge. Alle disse menneskene inni dette toget. Hvor hyggelig hadde det ikke vært om vi sang litt Molly Malone eller Green Day der vi sto. Når vi nå først er her, tenker jeg. Tenk så mye festligere det hadde vært hvis hele toget ble til et kor. Øving hver onsdag klokken 18 mellom Charing Cross og Embankment? Altså, hadde ikke det vært storartet så vet ikke jeg. Og så hadde noen tatt opp kameraet og så hadde vi gått viralt og til og med The Queen herself hadde sett oss på BBC og tenkt at oj, kanskje jeg tar undergrunnen neste gang istedenfor. Begynner å bli litt lei de kjedelige hestene, uansett.
Og omtrent da er jeg framme ved min stasjon og må gå i kø opp trappen og stå på høyre side og alltid huske på og mind the gap. Og så ser jeg dagslys, og det har visst regnet en skvett siden sist jeg var her oppe, og der var 4G'en oppe og gikk igjen også, gitt.