Noe av det vanskeligste med å være ung og lovende, eller iallefall ung, for meg, er å føle at jeg følger en sti jeg ikke nødvendigvis vet hvor ender. For samtidig som jeg er all for å ta sjanser, utfordre seg selv og bare gi litt mer faen, er det ganske skremmende og konstant sitte med flere spørsmål enn svar. Vi vet jo ingenting. Går rundt her og tror at vi har peiling på livet, uten å vite hvor vi er om to år. Det er kanskje ikke så rart at vi trenger hjelp til å takle alt

Vi tilhører de heldigste av de heldigste. Vi ble født på riktig sted, til riktig tid i en tid der feil sted kunne fått katastrofale følger. Vi er faen meg så privilegerte at jeg skammer meg. Kanskje er vi blitt så forbanna bortskjemte at vi er blitt kjedelige, forutsigbare og utakknemlige. De små valgene. Når vi stenger ute de vi er glade i, eller kanskje bare ikke vet å sette stor nok pris på dem. Når vi lukker døren og fortsetter episoden på Netflix istedenfor å løpe opp et

I dag er det akkurat to måneder siden jeg flyttet til Kingston, London. Det betyr samtidig at det bare er 4 små uker og et par dager til jeg skal flytte fra dette landet, igjen. Jeg har aldri gledet meg så lite til jul...

Du lærer mange ting gjennom et helt liv, men du lærer ikke så fryktelig lite i løpet av 22 år heller. Jeg har iallefall lært meg selv å kjenne. Jeg har skjønt hva jeg trenger og hva jeg kan klare meg uten, og jeg har lært å sette pris på det som har blitt det viktigste for meg: gode venner. Vennskap for meg er så mye forskjellig. Det er mennesker jeg har kjent hele livet. Som jeg ikke en gang husker å ha møtt første gang. De har bare alltid vært der. Personer jeg faktisk talt