Blog feed

Sommer, i alle fall inne. Smak av Italia, i alle fall hjemme. 

Denne sommeren går så fort. Jeg klarer ikke å henge med. Selv om jeg ikke har reist noe sted. Heldigvis finnes august. Den sørger alltid for at vi får en behagelig avslutning på de varme månedene. Selv om juli strengt tatt ikke har vært spesielt varm, i alle fall ikke i Oslo.

August er fin. Den binder sommeren sammen med høsten uten å være ekkel. Det blir sakte men sikkert mørkere, nesten uten at vi merker det, helt til det er umulig ikke å legge merke til at det ikke er lyst lengre. Det setter jeg pris på. August er en real måned, en grei kar, rett og slett. 

Wilhelm, snart 1 år. Fotografert 7. juli 2020. 

 Eva, snart en måned. Fotografert 1. juli 2020, sammen med mamma og pappa. 

Det nærmer seg sommer i hovedstaden. De lyse dagene hjelper på alt. 

Storesøsteren min er gravid. Lillesøster (meg red.anm) var så heldig at hun fikk lov til å ta disse bildene. Forevige tiden før ingenting blir det samme igjen.

Like før sommeren kommer på ordentlig, kommer det en liten gutt eller jente inn i livene våre. Vi må bare vente litt til først. På nytt liv og ny kjærlighet og nytt håp. Tenk så rart og fint og helt sikkert helt naturlig når tiden kommer <3 

Jeg har kjøpt meg nye sko, og i går fikk de kjenne asfalt mot sålene for første gang. Det var akkurat som da jeg endelig fikk bruke joggesko etter en lang vinter hjemme i Honningsvåg. Bortsett fra at det har vært bar asfalt her i Oslo siden januar og at jeg har gått i joggesko hele vinteren, men ikke i akkurat disse. Følte meg som delvis menneske, delvis diskokule. Delvis 12 år gammel jente, delvis 24 år gammel kvinne. Det var som å ha på seg blinkesko. 

Kanskje er dette en måte å bevise at jeg er ung til sinns selv om jeg fyller 25 år om seks dager. Jeg vet ikke, men jeg liker det. 

Det ble en fin påske. En påske i solveggen og på fjellet og på sofaen. Akkurat slik jeg liker det. En påske med labyrint på radio og krim på tv og gode historier i boken. Eller, i år ble det mer tid til kryssord enn det ble til romaner, men det er helt greit. Jeg er mer forelsket i tanken på å lese bøker, enn jeg er i og faktisk lese bøker, merker jeg, men det er helt greit. Det går fint for meg at jeg leser sakte. Jeg stresser ikke med noe når jeg har ferie.

Men nå er ferien over. Nesten før den var i gang, føles det ut som. Samtidig var det godt å komme i gang med hverdagen igjen. Sånn er det jo alltid, og det er vel helt sikkert en mening med det. Jeg ville ikke hatt ferie hele året. Ville ikke jobbet hele året heller, for den saks skyld, og det er vel derfor det er så greit når det nærmer seg det ene eller det andre.

Hverdagen er fin. Selv om planer fortsatt forskyves og legges om og avlyses fullstendig. Selv om vennene er lengre unna enn noen sinne og jeg ikke fikk reise hjem på pås...

I dag perfeksjonerte jeg endelig amerikanske pannekaker. Det har tatt sin tid. Aldri før har de blitt så fluffy eller fått en så fin og jevn overflate. Det var en deilig seier i en ellers lite innholdsrik hverdag. Hurra! Neste gang skal jeg sørge for å ha både lønnesirup, blåbær og bananer tilgjengelig, så blir så amerikansk som du får det. Jeg perfeksjonerte ikke morgenen for øvrig, for jeg sto ikke opp før det var blitt formiddag, men det får gå. 

Nå får jeg tiden til å gå på det store internett. Bestiller litt fine ting til veggene her hjemme, drikker litt kaffe med akkurat passe mengde melk og moter meg opp til dagens joggetur. Når jeg skriver dagens joggetur høres det ut som jeg jogger hver dag. Det er ikke tilfelle. Jeg jogger ikke annenhver dag heller, men har benyttet corona-situasjonen og det faktum at våren er på vei til å bli litt flinkere til akkurat det. 

I morgen skal jeg hverken jobbe eller steke pannekaker, eller jogge. Da starter nemlig påskeferien. Jeg gleder meg. 

Det er alltid noe som klarer å lokke fram bloggeren i meg, uansett hvor lang tid det er gått siden sist. Denne gangen skulle det en aldri så liten pandemi til. Det var unntakstilstanden som gjorde at jeg fant fram kameraet og gikk en tur, redigerte en video av frokosten min, og knipset disse bildene i leiligheten med telefonen. Jeg er stort sett bare kreativ når hjernen får rom til å være nettopp det. I de periodene jeg tilbringer åtte timer på jobb og ni timer i dyp søvn klarer ikke hjernen min å tenke utenfor boksen i de av timene som er igjen av et døgn. Sånn har det vært en stund. Men det er okei. 

Denne helgen har jeg fri, og siden verden er som den er, har jeg ikke gjort så mye. Dagene går litt langsommere enn ellers, jeg setter større pris på dagligdagse ting enn tidligere og lærer nye ting om meg selv og andre. Kanskje mest om andre, og hvor viktig det er for folk å dra på hytta, for eksempel. Eller på fest. Nesten viktigere enn at naboen skal overleve en pandemi. Vanskelig...

Jeg er mye hjemme om dagen, som størsteparten av resten av verden, heldigvis. Eller, ikke heldigvis, selvfølgelig, men heldigvis midt oppe i disse uheldige omstendighetene. Det betyr en del tid til overs, og når jeg tenker over det så er det en stund siden jeg har hatt for mye av akkurat det. Så jeg måtte tørke støv av kameraet. Og da mener jeg faktisk tørke støv. Det har fått hvile for seg selv siden august, så nå var det på tide å vise det litt kjærlighet igjen. 

Jeg skulle ikke ut, og jeg skulle egentlig ingenting spennende her hjemme heller, så jeg filmet litt mens jeg laget frokost og satte meg på terrassen. Det var mest for å rive av plasteret. For å komme litt i gang igjen, liksom. Det kan jo se ut som at det blir en lang vår, så jeg skal i alle fall prøve å bruke den kreative delen av hodet mitt litt mer enn jeg har gjort i det siste.

I det siste har jeg gjort andre ting. Som å jobbe og flytte inn i ny leilighet. Jeg har både blitt og fått samboer, og på generell basis blitt litt...

 Gratulere med kvinnedagen, på etterskudd. 

Jeg er hjemme en tur. Det er vinteren også, men den blir nok værende litt lengre enn meg, vil jeg tro. Det er ikke så ofte jeg er her mellom sommer og jul lengre, så det er deilig å få nyte vinteren litt mens det fortsatt er lyst. Jeg elsker å komme hjem til jul, men da er det mørkt hele døgnet, og snøen spiller ikke en like sentral rolle som den gjør nå. Da ligger den bare der. Nå er den så fin og ren og kjærkommen. I alle fall for meg, som fortsatt går i sneakers på bare fortau i hovedstaden. 

Hjembyen min ser helt annerledes ut om vinteren. De små kalde fnuggene fargelegger stedet, men ikke bare hvitt. De får husene til å bli rødere, blåere og gulere. Fjellene blir vennligere og havet nærmest roligere. Tenk så rart. Snøen pakker den inn, denne lille byen som vel egentlig ikke kalles by av noen andre enn oss som bor, eller bodde, her. Samtidig som den lydisolerer hele øya. Jeg glemmer alltid hvor stille det er her, eller kanskje aller mest, hvor mye støy det er alle andre steder. Og h...

Jeg har bestemt meg for å benytte meg av Oslo. Mer enn det jeg har gjort, til nå. Jeg bor jo faktisk her. Av og til glemmer jeg det. Denne lørdagen tok vi banen opp til Holmenkollen og gikk en fin liten tur til Frognerseteren. Der ventet middels varm kakao med krem og en litt tør kjeks. Det var første ordentlige tur siden jeg flyttet til Oslo i februar. Det var på høy tid, så da ble det like gjerne en tur rundt Sognsvann dagen etter. Der hang vi opp hengekøye og drakk kaffe i formiddagssolen. Plutselig føltes byen veldig langt unna. Ja til mer av det. 

Nå føles byen veldig nær. Det går fint det også. For første gang på veldig lenge har det vært opphold i flere hele dager på rad. I dag er det til og med sol oppå det hele. Ja til mer av det. Hjemme er det snø, og 1. november har jeg gitt meg selv tillatelse til å drikke årets første julebrus. Ikke at de to opplysningene har noe med hverandre å gjøre, for øvrig. Snart går vi også inn i klementinenes årlige storhetstid og jeg gleder me...

Det begynner å bli en stund siden jeg skjønte at musikkverden besto av mer enn Hannah Montana, One Direction og Erik Og Kriss. Jeg er tross alt vokst opp med lyden av Bjørn Eidsvåg durende ut av bilradioen, og kunne teksten på "Eg ser" lenge før jeg sang "wannabe" av full hals med selvsikkerhet. Hadde det ikke vært for at jeg elsker skamløse russehits fra TIX og Staysman, ville antakeligvis de som styrer algoritmene mine på Spotify tippet at jeg var en noe depressiv pensjonist . En av hovedårsakene til det: Kari Bremnes, 62 år, fra Svolvær. 

I går fikk jeg sett dronninga live for første gang. Sentrum Scene var fylt til randen av utflyttede nordlendinger med følge, og i tillegg til meg var det kanskje et par andre stykker under fireogførti. Jeg var der alene. Kjøpte like greit billett kvelden i forveien og spaserte bort til Sentrum Scene i regnet på egen hånd. Møtte selvsagt et par kjenninger både før og etter konserten. Det bor ikke så mange nordlendinger i Oslo, men alle var...

I går oppdaget jeg at den gamle bloggen min var fjernet fra blogg.no. Jeg har ikke en gang tenkt på at den fantes på en god stund, men når jeg så at den var slettet, ble jeg nesten litt trist. Det meste av innholdet hadde nok sett sine beste dager, og selv ikke de beste dagene kan vel regnes som strålende, men det var likevel mange år med tanker, følelser og bilder, som lå der i en slags tidskapsel. Nå er det borte.

Det var kanskje like greit, sånn med tanke på at jeg slipper å ta stilling til om potensielle arbeidsgivere har lest mine betraktninger om tapte håndballkamper, regelmessige jentekvelder, søndagsfrokoster med ymse innhold og shopping på BikBok. Nå kan de heller lese om ferieturer, fotballkamper og forelskelse her inne. Det må da være greit. 

Kanskje tenker den potensielle, fremtidige arbeidsgiveren at jeg lever mitt beste liv når han/hun ser disse bildene, men sannheten er at det har vært en ganske tøff start på høsten. Sånn er det...