Det er alltid noe som klarer å lokke fram bloggeren i meg, uansett hvor lang tid det er gått siden sist. Denne gangen skulle det en aldri så liten pandemi til. Det var unntakstilstanden som gjorde at jeg fant fram kameraet og gikk en tur, redigerte en video av frokosten min, og knipset disse bildene i leiligheten med telefonen. Jeg er stort sett bare kreativ når hjernen får rom til å være nettopp det. I de periodene jeg tilbringer åtte timer på jobb og ni timer i dyp søvn kla

Jeg er mye hjemme om dagen, som størsteparten av resten av verden, heldigvis. Eller, ikke heldigvis, selvfølgelig, men heldigvis midt oppe i disse uheldige omstendighetene. Det betyr en del tid til overs, og når jeg tenker over det så er det en stund siden jeg har hatt for mye av akkurat det. Så jeg måtte tørke støv av kameraet. Og da mener jeg faktisk tørke støv. Det har fått hvile for seg selv siden august, så nå var det på tide å vise det litt kjærlighet igjen. Jeg skulle

Gratulere med kvinnedagen, på etterskudd.