Vi tilhører de heldigste av de heldigste. Vi ble født på riktig sted, til riktig tid i en tid der feil sted kunne fått katastrofale følger. Vi er faen meg så privilegerte at jeg skammer meg. Kanskje er vi blitt så forbanna bortskjemte at vi er blitt kjedelige, forutsigbare og utakknemlige.
De små valgene. Når vi stenger ute de vi er glade i, eller kanskje bare ikke vet å sette stor nok pris på dem. Når vi lukker døren og fortsetter episoden på Netflix istedenfor å løpe opp et fjell eller tenne et bål eller ringe en venn. Hver dag vi ikke bader naken i juli, er vi litt egoistiske da? Som ikke lever, nok liksom?
Vi er så slitne. Vil være litt alene. Har ikke tid. Kanskje neste gang. Må legge oss tidsnok. Men, hva med å oppleve, tidsnok? Forklar meg igjen hva som er det værste som kan skje dersom du sover et par timer for lite en onsdagsnatt?
Tenk om vi bare sa ja til alt. Fra og med nå. Hvilket liv ville det vært? Morsommere? Mer utfordrende? Slitsomt? Umulig?
Kanskje ville det ført til færre bekymringer. Kanskje flere. Men, det finner vi isåfall ikke ut av før vi prøver.
Hva er det vi bekymrer oss for hele tiden. Hva er det som tynger disse hodene som så vidt vet hva ordet fortvilelse betyr.
Hva skal vi gjøre med alle disse unge menneskene som er trist og sliten og lei i en alder av 23? Hva skal vi gjøre med alle disse som ser seg i speilet og begynner å gråte? Som ikke en gang blir med på kino uten å ha planlagt det et par uker i forveien.
Er det det vår verden har blitt? Redusert til noe som skal kontrolleres og perfeksjoneres og registreres og dokumenteres? Er det ingen som hopper på et fly uten å vite hvor de skal lengre? Er det ingen som reiser på ferie uten penger? Det gjelder ikke hvis du reiser for å poste bilder på Instagram. Hvis du lever for å vise hvor kult du har det i Paris mens du leter deg i hjel etter riktig location og går glipp av franskmennene og croissantene og baguettene på veien.
Er vi virkelig blitt en gjeng selvopptatte, selvsentrerte trend-slaver som ikke liker oss selv? Det finnes isåfall ikke noe tristere enn der. Noe tristere enn at ingen kan stille seg på et platå og si at hei, jeg trives egentlig ganske godt med meg selv, her jeg står. Tristere enn at ingen gir faen i hva andre forventer, og gjør akkurat det de vil selv. Eller at det andre forventer er blitt så fryktelig kjedelig og forutsigbart at vi ikke synes vi er spennende individer selv en gang.
Tenk på alle de mulighetene som finnes. Alle opplevelsene, smakene og følelsene som bare vi har tilgang på. Tenk alt vi kunne gjort hvis vi en dag bestemte oss for og ikke gjøre det som var forventet av oss. Jeg savner rebellene. Stå-på-viljen. Ønsket og evnen til å forandre noe. Det trenger ikke nødvendigvis være verden, iallefall ikke med det første, bare noe. Musikere som lager sanger som ikke er tro kopier av det som allerede spilles på P3. Bloggere som ikke alle tar restylane, jobber som modeller for Nelly og skriver bok. Journalister som ikke stiller de samme jævla spørsmålene. Talkshow-verter som ikke inviterer akkurat de samme gjestene.
La oss heller snakke om noe interessant. La oss diskutere og føle og leve. Det er jo ingen som gjør noe sprøtt lengre. Jeg gidder ikke å være en del av en generasjonen som må fortelle barnebarn og oldebarn om hvordan vi strebet etter plettfrie vitnemål og mastergrader, selv om vi fikk psykologtimer på kjøpet. Det er ikke alle disse solskinnshistoriene som skaper interessante mennesker.