I dag snør det i London. I går bakte vi pepperkakehus og plutselig var det andre søndag i advent. Det er også FNs internasjonale menneskerettighetsdag. Samtidig som julelysene tennes, ønskelister skrives og det lokale koret øver inn klassiske julesanger, ruller debattene på radiostasjonene, tv-kanalene, kafeene og i klasserommene. Det er alltid noe å ta stilling til. Høstens mest brukte ord er antakeligvis krenket, med saken om Siv Jensens indianer-kostyme og Dawy Wathnes personalsak som siste tilskudd.
Jeg synes det er vanskelig å la meg provosere av en finansminister som har kledd seg ut. Jeg skjønner hvor kritikerne kommer fra, men jeg har liten tro på at Siv hadde et mål om å gjøre narr av, krenke eller nedverdige urbefolkningen. Bakgrunnen for Dawy Wathnes oppsigelse, derimot, den skremmer meg litt. Som journaliststudent, jente og med en drøm om en dag og kanskje få jobbe med sport, er det både skuffende, provoserende og trist å se at en av vår tids mest profilerte sportsjournalister, ikke har behandlet kvinnelige kollegaer slik jeg skulle ønske at han gjorde. Slik han burde.
Det er vel så skremmende å se Dawy selv bagatellisere sin egen oppførsel, forklare og bortforklare den, og nærmest fnyse av at ingen tåler en spøk, lengre. Jeg er ganske sikker på at når opptil flere kvinnelige kollegaer av Dawy Wathne har gått så langt at de faktisk har turt å si i fra, så er det snakk om mer enn et par kommentarer som kanskje var litt på kanten. Det handler om holdninger. Holdninger som sitter helt inne i beinmargen og som får deg til å tro at du kan oppføre deg på en viss måte fordi du er en av de store gutta. Jeg er bare 22 år, men jeg har sett det før, opp til flere ganger.
Tilbake på TV2-huset sitter det en gjeng unge kvinner som helt sikkert kviet seg for å si i fra, og ser på at Wathne forklarer seg selv, rettferdiggjør oppførsel og handlinger og nærmest skylder på alle de som ikke sa i fra tidligere. Jeg kan bare tenke meg hvor provoserende det må være. Han har ingenting å tape på og uttale seg, han kan nærmest si hva han vil, for de damene som var tøffe nok til å si i fra, de tør ikke og stille i media med navn. For de er det en tap-tap-situasjon, og det sier vel egentlig alt.
Og så sitter det folk hjemme i godstolen og switcher mellom nyhetskanalen og finalen i The Voice. De hører på Dawy. Støtter Dawy Wathne, mannen som har skildret tippeligaen med sin karakteristiske stemme i en mannsalder. Joviale og patriotiske Dawy Wathne. Han som skyter fra hofta og sier det han mener. På Facebook hamrer det inn kommentarer fra kvinner og menn som mener at såppass må man tåle, og det er kanskje det skumleste av alt. For som om ikke terskelen for å melde fra om upassende oppførsel fra eldre menn i maktposisjoner var høy nok fra før, så blir den om mulig enda høyere av at vi aldri skal sympatisere med ofrene, de som tar kampen, men alltid støtte folkehelten og nok en gang la tvilen komme han til gode.
Så selv om det helt sikkert finnes større problemer å rette oppmerksomheten mot på Fns internasjonale menneskerettighetsdag, og selv om vi har kommet så ufattelig langt i Norge, så har vi tydeligvis fortsatt ikke kommet langt nok. For dette skremmer meg. Tenk at for hver av de som er tøffe nok til å melde i fra, så sitter det en hel gjeng mennesker som aldri sa noe som helst.