22. September. Det regner ute, for 12. dagen på rad og jeg har vært våken i et par timer allerede.
For et år siden var jeg på besøk i Chester. Jeg bodde i London. Studerte ved University of Kingston og brukte fritiden min (som det var mer enn nok av) på å ha besøk, gå på fotballkamper og se musikaler. Jeg som trodde det var grenser for hvor privilegert en 22-åring kunne være.
For to år siden var jeg akkurat flyttet til Volda og Røysmyrvegen. Jeg var skeptisk til å studere på bygda, og til å studere journalistikk. Jeg hadde bodd i England året før og ville egentlig bo der resten av livet, så endte jeg opp på Søre Sunnmøre. Nå er jeg takknemlig for det. Det tok litt tid, men jeg lærte meg å like denne bygda og menneskene som finnes her. Like den ganske godt. Det betyr likevel ikke at drømmen om England ikke lever videre. Den dukker opp stadig vekk.
Denne høsten er den siste i Volda for min del og alt som minner meg på akkurat dét gjør meg overasskende betenkt og trist. Det pleier vanligvis ikke å være spesielt overraskende at jeg er hverken betenkt eller trist. Denne gangen er det det. Iallefall for meg, som aldri helt hadde troen på Volda, eller journalistikken, men som heldigvis ble overrasket og måtte bite i meg egne ord. Det er ikke så vanskelig når ordene ikke var så fine i utgangspunket. Av og til er det fryktelig fint å ta feil.
Hvem vet hva som er fasit neste høst. Det er nesten umulig å spå akkurat nå. Hvor jeg er, hva jeg gjør - det blir bare spekulasjoner fra min side, og det er vel lite som er like skremmende som akkurat det. Før vi kommer så langt skal jeg nyte den siste tiden i Volda. Jeg har en innholdsrik høst fremfor meg, og det er når det skjer mye at jeg trives aller best. I dag skjer det ikke så fryktelig mye, så jeg kan drikke kaffe og lese bok og slappe av. Det er ikke så galt det heller.