Jeg skrev denne overskriften 3. februar, dagen etter at jeg flyttet til Oslo. Lengre kom jeg aldri.
I dag er det 20. mars, og jeg har vært bosatt i hovedstaden i seks og en halv uke, ganske nøyaktig. Jeg har tatt trikken til Torshov fem dager i uken og bussen til Marienlyst etter det. Så har jeg tatt bussen tilbake og trikken hjem igjen ca. syv timer senere og plutselig har kvelden kommet og jeg har lagt meg og planlagt hvilken trikk jeg skal ta dagen etter. Jeg som ikke trodde jeg taklet kollektiv transport har stått sammen med kanskje hundre andre mennesker som sikkert var på vei til jobb eller skole eller noen andre greier på bussen mot Galgeberg. Sluppet folk av og flyttet meg for folk som skal på og så er bussen fremme. Lurer alltid på hvor mange som skal helt til endestasjonen og hvor er egentlig Galgeberg?
I løpet av disse seks og en halv ukene har vinter sånn smått blitt til vår og denne helgen tipper jeg at flertallet av byens befolkning kommer til å sende og poste bilder av årets første utepils. Tre og en halv uke til påske og folk begynner sikkert å få abstinenser fordi det er så lenge siden juleferien men samtidig har det gått så latterlig fort og folk gleder seg til påskelabyrinten og appelsin og solkrem på leppene. Vil jeg tro. Selv har jeg ingen hast med den ferien. Det er faktisk lenge siden jeg har hatt sånn skikkelig hastverk med å ta ferie. Denne gangen betyr ferie at jeg er ferdig som praktikant i NRK Sport og det synes jeg godt vi kunne ha drøyd noen uker til, men det er bare meg.
Når påskeferien er over er det liksom sommer neste og når den står på trappene må jeg forholde meg til en rekke ting jeg har gruet meg til en stund. Da avslutter jeg mitt tre år lange studie og flytter fra bygda jeg har bodd i de siste tre årene og da skal jeg liksom søke jobb som journalist litt her og litt der og jeg vet ikke kanskje studere litt til og snart er jeg 24. Jeg må trekke pusten bare av å lese den setningen. Kanskje ikke så rart, men det er liksom ikke så mange kommaer i livet mitt akkurat nå. Alt går så fort og dagene blir kortere og kortere samtidig som de blir lengre og lengre og jeg blir eldre og eldre og for første gang i livet skal jeg ikke tilbringe sommeren hjemme i Honningsvåg og det har liksom vært den lengste pausen de siste årene og plutselig finnes det ingen bindestrek der mellom vår og høst. Skjønner?
Det er som om alt står stille samtidig som noen har trykket fire ganger på spol framover og nå skjer alt i x16 akkurat som når du skal se en episode du har sett før og må spole fram til der du avsluttet forrige gang. Men det er litt fint. Alt er egentlig fint