Til Elias.
I dag blir du 8 år. Du har feiret bursdag med huset fullt av venner og bordet fullt av kaker. Bursdagskake med 8 lys og pakker med alt du ønsket deg. I dag er det 8 år siden du ble født. Min første, og eneste, nevø. Det føles som om det var i går. Jeg kan ikke skjønne at det er 8 år siden telefonen kom, en frisk og fin gutt ble født 24. oktober. Elias Johan Simonsen. Du er blitt så stor på så kort tid. Men det er altså sant, at det er 8 år siden jeg ble tante for første gang, til deg. At jeg løp litt fortere enn vanlig på håndballtrening en torsdag for 8 år siden, fordi jeg var så stolt og kry, over den lille gutten som skulle bli stor så fort. Fordi jeg ville fortelle alle at jeg var blitt tante, til verdens skjønneste gutt med store blå øyne og smilehull, i en alder av 12.
Du har gitt meg så mye glede. Hvem hadde trodd at en så liten kropp kunne spre så mye glede? Gode klemmer, snille ord, brede smil, tårer, krokodilletårer og latter. Masse latter. Latter når jeg kiler deg under knærne, latter når du lurer meg med gamle gåter, og jeg lurer deg når jeg later som jeg går på. Latter når småsøskene dine gjør seg til, latter når bestemor og bestefar tuller og tøyser.
Jeg skulle gjerne vært hjemme i dag. Sett gavene og kakene og vennene dine. Gitt deg en skikkelig god klem og kilt deg bak knærne. Jeg skulle gjerne vært hjemme hver dag, invitert deg på overnatting oftere, spilt fotball oftere, bakt muffins oftere og bare vært tanten din. Se deg vokse opp. Bli litt høyere hver eneste sommer, lese litt bedre hver eneste høst og skyte fotballen litt hardere hver eneste vår. Når julen kommer skal vi gjøre alt det du liker å gjøre, sammen. Men i dag er jeg her og du der, og du har bursdag. Gratulerer med dagen. Gla i deg, lille, store venn.