Jeg er ikke redd for så fryktelig mye. Det er i alle fall det folk tror.
Men av og til blir den dobbeldyna litt stor og tung. Og den avstanden akkurat litt for lang. Så når jeg tuller og tøyser og trekker på skuldrene og skyver det vekk, så er det fordi jeg er redd.
Redd for at det aldri skal finnes to. Jeg klarer bare ikke å se det helt for meg. Og det gjør meg litt trist. At det kanskje alltid skal være bare denne ene. Er det så hyggelig, da? Plutselig er det en del ting som må ut.
Men så skjønner jeg ikke hvor den andre skal komme fra. Bare dukke opp, liksom? Å trenge gjennom alt det her? Takle hele dette sirkuset over tid. Av og til hadde det vært fint å være en sånn jente som holdt litt kjeft. Bare av og til. Som ikke måtte mene og dele og kjefte og styre. Sånne jenter ass, de er ikke for hvem som helst.
Krever ikke så mye heller. Men litt mer enn det her, kanskje. Uten at jeg på noen som helst måte har tenkt å si det. Be om noe. Den fella går jeg ikke i. For sånt, det stikker i hjertet.
Det hjelper liksom ingenting med de fine komplimentene eller kommentarene hvis ikke en av dem har tenkt å være litt mer ekte. Mene alvor.
Og akkurat i det jeg har begynt å tvile selv, er det et par stykker som tar igjen det forspranget og begynner å tvile sammen med meg. Virker som de har drevet med de greiene der en stund, faktisk. Tenkte bare de skulle høre litt etter.
Så da ler jeg litt, som vanlig. Slapp av du a. Har ikke tenkt å haste meg videre inn i livet hvis det er det du tror. Men så tror jeg litt mindre på meg selv for hver gang jeg sier det høyt. Og hver gang jeg ikke sier det høyt. Og nå ligger jeg her.