Silence

October 23, 2017

 

Hver gang jeg ser et slitent barn på undergrunnen, på vei hjem i skoleuniform, eller foreldre som holder de små så hardt i hånden at de blir slitne i håndleddet, funderer jeg over hvordan det er å vokse opp i London.

 

En av verdens største byer. Her er du et barn av 12 millioner mennesker. Det føles fryktelig fjernt, og jeg setter litt ekstra pris på min egen barndom. På de små gatene. Den korte veien hjem. Friheten. Tryggheten.

 

Jeg har forelsket med i England, igjen, men det er noe som gjør at jeg likevel synes litt synd på disse barna. De har aldri fisket sin egen sei og satt kroken fast i fingeren. De har aldri plukket multebær eller blåbær eller tyttebær og rørt eget syltetøy til frokost. De har ikke badet i elven nedenfor hytten og tenkt at det er det fineste badelandet av dem alle.

 

Visst har de muligheter, og mange opplevelser både bak seg, og fremfor seg. Men, de kjenner ikke naboen, og de vet ikke hva guttene i trinnet over heter. Så slipper de kanskje å kjøre 6 timer for å spille fotballkamp, men de kan ikke løpe til fotballbanen klokken 7 på kvelden, og bli der helt til de hører mamma rope fra trappen.

 

Her finnes det ingen klippekort på turer i fri natur, men du må ha månedskort på undergrunn og buss og tog. Hver dag kan du dra til et sted du aldri har vært før, men aldri kan du gå nedover gaten å kjenne alle du møter på veien.

 

De vet ikke hva det betyr med stengte veier, selv om toget var forsinket 15 minutter en gang. De kan ikke sykle frem og tilbake til svømmetrening alene, og det finnes ingen foreldre som fortsatt er rolig dersom du ikke kom hjem til middag.

 

Så har de museer og kinoer og restauranter i umiddelbar nærhet. Lekeplasser og klatreparker og andre parker hvor det løper ekorn og dyr som ligner på Bambi. De kan dra på de kuleste konsertene og de største fotballkampene. Hver helg.

 

Men, de har ikke klassekamerater de har kjent hele livet. De tror at rushtrafikk finnes overalt, og at fisken kommer fra frysedisken. Her er det bestandig trangt på parkeringsplassen, og ved siden av huset deres er det 10 prikk like hus. På skolen har de akkurat samme skjørt og sko og topp som alle andre.

 

Men, sånn er det bare. Og hvis jeg hadde vist dem et av mine antrekk fra ungdomsskolen, skal du ikke se bort i fra at de hadde satt pris på den uniformen.

 

Et lite tettsted, uten McDonald’s? 3 timer til nærmeste by? Mørkt halve året? De ville nok valgt London uten å blinke… Tenk det.

Share on Facebook
Please reload

Please reload

Archive

Please reload

Categories